Byråbloggen

Kvinnene best på sosiale media

Byråbloggen — Tue, 06 Jul 2010 06:40:04 GMT

Stortingsrepresentantane frå Møre og Romsdal har ikkje fullt ut tatt i bruk sosiale media for å kommunisere med veljarane sine. Nokre har verkeleg knekt koden, nokre har ”meldt seg ut” etter valet, medan fleire på mørebenken må setjast på skulebenken. Vi kårar dei beste!

Sosiale media er kanskje det viktigaste som har skjedd i samspelet mellom politikarar og veljarar dei siste åra. Bloggar, Facebook og Twitter er dei viktigaste plattformene, der politikarane kan breie seg, by på seg sjølv, setje farge på politikken, få innspel og diskutere politikk med folk flest. For folk flest brukar i dag sosiale media. Då snakkar vi om fleire enn ungdommen. Aldri har avstanden mellom folk og folkevald vore mindre enn no. Å sende ein epost, ei twittermelding, ei facebookmelding eller skrive ein kommentar på blogg, gir unike muligheiter til dialog.

Om ein ser geografisk på det, må sunnmøringane skjerpe seg. Dei to beste soknar begge nord om Romsdalsfjorden. Og dei mest røynde politikarane på mørebenken, har mest å lære.

I september vurderte I&M alle kandidatane til stortingsvalet frå Møre og Romsdal, og deira bruk av sosiale media.

http://www.iogm.no/2009/8/28/botten-best-paa-sosiale-medier.aspx

No har trekvart år gått – kva har skjedd?

I&M kommunikasjon har vurdert mørebenken sin bruk av sosiale media. Du må gjerne bruke undersøkinga – dersom du siterer I&M. Vurderinga er gjort av Audhild Gregoriusdotter Rotevatn, 1.juli 2010.

Følg meg på Twitter: @gregoriusdotter

Mørebenken:

ARBEIDARPARTIET

Else May Botten, Stortingsrepresentant for Arbeidarpartiet:

http://www.elsemay.no/
Twitter: @elsemay

Else-May Botten har ikkje festa grepet om Twitter. 212 followers, berre ein ørliten oppgang sidan 120 i valkampen. Ho har twitterfeed på bloggen sin www.elsemay.no, men oppdaterer sjeldan, fleire månader i mellom kvar tweet. Då er vitsen med å vere på Twitter nesten borte.

Bloggen er også noko søvndyssande. Ho oppdaterer av og til, men det kan gå opp mot ein månad mellom kvar ny bloggpost. Mange av bloggpostane er handlar om positive vedtak frå regjeringa av typen ” Takk for Regjeringens offensive tiltakspakke til maritim næring!”. Det er vel og bra med ein ”heia-blogg”, og representanten er lojal mot parti og regjering. Det er lite dialog på bloggen og svært få kommentarar. Botten er lite personleg og byr lite på seg sjølv. Med eit unntak: den lokale saka i Borgund menigheit, der presten nekta å døype barnet til eit lesbisk par. Her er Botten personleg og engasjert og viser seg fram som ein politikar med sjølvstendige tankar. Tretten kommentarar på bloggen, og Botten svarar lesarane sine. Dette var bra, men dette var dessverre unntaket på ein statisk og kjedelig blogg.

På Facebook har Botten lukka ”vegg”. Det vil seie at berre dei ho er venner med, og godkjenner, kan lese statusoppdateringane hennar. Ho har 1429 venner, så det kan tyde på at, om ikkje, alle, så mange som spør, får bli venner. For dei som er venner, ser ein at Botten er ein ganske aktiv Facebook-brukar.

DOM: Botten har dessverre ikkje klart å følgje opp det som teikna så bra i valkampen. Det hjelp så lite å vere på alle plattformer, når ein ikkje følgjer opp. Terningkast tre.

Svein Gjelseth, Stortingsrepresentant for Arbeidarpartiet.

Ingen blogg. Ikkje på Facebook. Ikkje på Twitter.
DOM: Stryk.

Tove- Lise Torve, Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet

http://mittarbeiderparti.no/-/user/show/200603_tove-lise-torve
Twitter: @tovelisetorve

Twitter: Tove- Lise Torve har skjønt Twitter. Ho har 407 followers, nesten tre gongar så mange som under valkampen. Ho byr på seg sjølv i twitringa, er aktiv og klarer å balansere forholdet mellom privatpersonen og politikaren. Det er tidvis morosamt å følgje med på twitterfeeden hennar. Beste tvitrar på Mørebenken.

Bloggen: Bloggen har framleis litt knotete layout, det er nok plattforma sin feil. Torve brukar bloggen, som partifelle Botten, til å skryte av regjeringa sin politikk. Det er sjølvsagt lov, men noko forutsigbart. Men ho skriv også blogginnlegg av typen ”100 år med kvinnelig politi i Norge”. Torve oppdaterer bloggen oftare enn partikollega Else-May Botten. Torve byr også på seg sjølv og fortel til dømes kva ho skal bruke ferien til.

Det er få som kommenterer på bloggen, men når det skjer, svarar Torve, som i ordskiftet om likeløn. Språket er friskt og lett, og lengda på innlegga er rett for formatet.

Facebook: Tove-Lise Torve no opna Facebook-profilen, og er oppe i 1216 venner. Det er ein stor auke sidan valkampen. Statusoppdateringane varierer frå det private ”skal på kino med Sondre og Solveig i kveld. Vi skal se The Twilight Saga: Eclipse. Gleder meg STORT!!” til det profesjonelle: ”for dere som er interessert i rusomsorg og narkotikapolitikk. Her finner dere Stoltenbergutvalgets rapport om NARKOTIKA som ble lagt fram i dag,” Ein open Facebook-profil er tillitsvekkjande for ein stortingsrepresentant.

DOM: dette var veldig bra. Tove-Lise Torve har forstått korleis sosiale media skal brukast.

Terningkast 5.

HØGRE

Elisabeth Røbekk Nørve, Stortingsrepresentant for Høgre:

Nørve er ikkje på Facebook, har framleis ingen blogg og er ikkje på Twitter.

Dom: Stryk.

SENTERPARTIET

Jenny Klinge, Stortingsrepresentant for Senterpartiet:

Blogg: http://jenny.origo.no/
Twitter: @jennyklinge

Twitter: Jenny Klinge har ikkje klart å følgje opp ein god start på Twitter. Ho er der, men særs ujamnt. Mykje at twitringa er lenka opp mot bloggen. Miksar privat og profesjonelt, men med ein så låg publiseringsfrekvens, er dette for svakt. Skuffande.

Bloggen: Kling er ein periode-bloggar. I juni har ho vore nokså aktiv, medan ho ikkje posta eit einaste innlegg i mai. Layouten er fin og ryddig og det er nokre få kommentarar på innlegga, som ho svarar på. Det er bra. Men aktiviteten på bloggen er for låg. Ho bloggar om både politikk og meir personlege ting, som livet som B-menneske. Ho gir av seg sjølv i innlegga, men som dialogforum, har ikkje ho lukkast med bloggen.

Facebook: Jenny Klinge har to Facebook-sider, ei som politikar-”fanside” og ein vanleg profil. Ho har 964 venner på sin vanlege profil og 73 som ”likar” politikarsida. Politikarsida er heilt statisk, der det ikkje ser ut til å skje noko som helst.

På den vanlege profilen sin er Klinge aktiv. Ho er stort sett personleg på Facebook, her er det relativt lite politikk: ”Eg elskar finvêr! Etter denne fimbulvinteren er sol og varme ekstra velkomne.”

Dom: Har dessverre ikkje klart å følgje opp lovande takter frå valkampen. Brukar sosiale media altfor sporadisk. Terningkast: 3.

KRISTELEG FOLKEPARTI

Rigmor Andersen Eide, stortingsrepresentant for KrF.

http://www.krf.no/ikbViewer/page/krf/blogg/artikkel?blogg=16410&p_document_id=6613
Twitter: @RigmorAEide

Facebook: Rigmor Andersen Eide er på Facebook, med open profil. Men det er vanskeleg å forstå kvifor ho har ein profil. Her er det nærast null bruk, ingen statusoppdateringar, berre ein og annan ”likar”, og at ho skriv ein kommentar på ei og anna arrangementside.

Blogg: Eide har ein blogg, og oppdaterte den sist i oktober i fjor. Bloggen har vore heilt daud sidan det.

Twitter: Eide har ein Twitterkonto. På sin første tweet skreiv ho: ”Nå har jeg akkurat fått meg en Twitter-konto. Det skal bli spennende å se om jeg blir en aktiv bruker eller...”
Konklusjonen vart ”nei”. Ho har 97 followers, og posta sist noko på Twitter i desember i fjor.

Konklusjon: Det hjelp så lite å ha profil og blogg og Twitterkono, når ein ikkje evnar eller prioriterer å bruke den. Terningkast: 1.

FRAMSTEGSPARTIET

Harald Tom Nesvik, Stortingsrepresentant for Framstegspartiet.
Facebook: Harald Tom Nesvik har ikkje privat profil, men ei eiga politikar-tilhengjar-side. Den er det 489 personar som likar. Nesvik ser sjølv ut til å oppdatere denne sida. Det er bra. Innhaldet er stort sett politisk, og lite personleg. Han byr ikkje på seg sjølv, men har tidvis ein viss dialog med dei som skriv på sida.

Twitter: Sidan sist har Nesvik fått seg Twitter-konto. Den er nesten ikkje i bruk, med skarve 13 Tweets og har kun 40 followers. Tvitringa er politiske meiningar.

Harald Tom Nesvik har ingen blogg.

DOM: Nesvik er den mest aktive politikaren frå Møre og Romsdal, om ein ser på statistikken frå Stortinget, når det gjeld å stille spørsmål. Dessverre evnar han ikkje eller nedprioriterer å ha ein dialog i sosiale media med veljarane sine. Terningkast: 1.

Oskar Grimstad, Stortingsrepresentant for Framstegspartiet.

Facebook: Oskar Grimstad har sidan valet lukka den personlege Facebook-profilen sin. Han har 245 venner, men korleis han brukar Facebook blant vennene, er umogleg å vurdere.
Grimstad har også ei politikar-side på Facebook, som det verkar som han styrer sjølv. Denne er open, og 396 personar ”likar” denne. Han oppdaterer denne fleire gongar i veka, er personleg og byr på seg sjølv. Han skriv til dømes at han er ”må le til media som overfokuserer på bompengeresolusjonen på landsmøtet (…)” og at han gler seg til å reise til Svalbard i ferien. Grimstad svarer på innlegg på sida. Det er bra.

Twitter: Oskar Grimstad er ikkje på Twitter.

Blogg: Oskar Grimstad har ingen blogg.

Dom: Vart i stuss då profilen var lukka. Det kan ein ”tilgi” sidan han er så aktiv på politikarsida på Facebook. Han er fråverande på to av tre plattformer. Terningkast: 1.

Mette Hanekamhaug, Stortingsrepresentant for Framstegspartiet.
http://mettehane.blogspot.com/
Twitter: @hanekamhaug

Facebook: Mette Hanekamhaug sin personlege profil på Facebook er anten sletta, eller gjort ikkje søkbar sidan valet. Ho har imidlertid ein open politikar-profil, som 2036 likar, det er flest i Møre og Romsdal fylke blant politikarane. Ho er svært aktiv på sida og svarar på innlegg - også der ho får så øyrene flagrar. Ho lenkjer til bloggen sin. Hanekamhaug brukar Facebook-sida som eit dialogforum, veldig bra.

Blogg: Mette Hanekamhaug er ein aktiv bloggar og har fresha opp bloggen sin. Bloggen er politisk og handlar mest om sak og ein får samstundes eit visst bilete av henne som person. Ho har endå meir å gå på i å gje av seg sjølv. I blogginnlegget om heroin på resept deltek ho aktivt i diskusjonen som kjem i kommentatorfeltet. Det er akkurat slik ein skal bruke ein blogg. Beste bloggar på Mørebenken.

Twitter: Hanekamhaug er på Twitter og er i ferd med å knekke koden, Ho har 717 followers og har posta 354 tweets. Ho lenkjer aktivt, og brukar twitringa utelukkande politisk. Om ho skal treffe endå betre med Twitter som kanal, må ho gje meir rom til seg sjølv som person.

DOM: Dette er langt over snittet. Ho er på alle plattformene og har forstått kor viktig sosiale media er. Terningkast: 5.

VINNAR: Ei samla vurdering av alle tre plattformer.

Delt førsteplass mellom Tove-Lise Torve (Ap) Mette Hanekamhaug (FrP)

Les meir om kva politikarane seier etter dommen i Sunnmørsposten

Kurs og seminar - vi tilbyr faglig påfyll etter sommeren

Byråbloggen — Thu, 24 Jun 2010 08:54:51 GMT

Nå er vi i siget her på loftet i Apotekergaten :-) I august arrangerer vi mediekurs, med trening foran kamera - og i september blir det fagseminar om myndighetskontakt.

Mediekurset går over en hel dag - og er åpent for alle. Informasjon om pris, program og påmelding finnes på nettsidene våre. Å være forberedt i møtet med media, og skaffe bedriften din synlighet er en viktig del av all næringsvirksomhet. Og det hjelper å være forberedt - her også. 26. eller 27. august er datoene.

Fagseminaret om myndighetskontakt arrangerer vi i samarbeid med Maritimt Forum og First House. Og det er gratis. Ganske tøft, med tanke på det solide programmet vi har satt sammen - med Foredragsholdere som Bjare Håkon Hanssen, Havguls leder for samfunnskontakt, assisterende sjøfartsdirektør Sigurd Gude med flere. 6. september blir en spennende ettermiddag! Last ned programmet og meld deg på tinyurl.com/fagseminar

Vi sees da!

PR-tips, del 3: Kundemagasinet

Byråbloggen — Wed, 12 May 2010 13:06:03 GMT

Alle elsker en god historie.
I&M elsker å fortelle den :-)

I mange virksomheter lages kundemagasinet av informasjonsavdelingen (eller kommunikasjonsavdelingen), mens markedsavdelingen tar seg av mye annen kundekommunikasjon - som annonser, DM-er, produktbrosjyrer m.m. Det er tidvis et underlig skille. For kundemagasiner kan virkelig bidra til å øke salget ditt!

Grunnen til at det havner hos informasjonsfolket er selvsagt at de kan skrive. En forutsetning for at magasinet fungerer, er nemlig at det er god journalistikk involvert – med innholdsrik og spennende lesing.

Magasiner er en vesentlig del av merkevarebygging, og gir deg mulighet til å gjenta et budskap gjennom god historiefortelling

• Leserne bruker i snitt 25 minutter på et kundemagasin

• 57 prosent leser minst halve magasinet

• 2/3 av leserne beholder magasinet i en uke eller mer

• Tre av fem ser på innholdet i magasinet som veldig eller nokså relevant for dem.

Kilde: The APA's Advantage study, Storbritannia

Hvilken annen markedskanal har du som holder så lenge på oppmerksomheten til kundene dine? Suksessfaktorene er kvalitet i tekst, bilder og layout - samt inngående kjennskap til målgruppen.

Kundemagasiner krever med andre ord bred kommunikasjonsforståelse.

Mike Potter, som leder Redwood Publishing, det største britiske kundebladforlaget, sier i en artikkel på nettsidene til Edit Communication at den eneste måten å lykkes med et kundeblad, er å parre markedsføringskunnskap med topp journalistikk.

- Gode redaksjonelle produkter er ikke nok alene. De som har ansvaret for kundebladet må ha meget god innsikt i oppdragsgiverens markedsføringsstrategier. Det krever selvfølgelig at de samme menneskene må ha markedsføringskompetanse for at det skal bli meningsfylt. Dessverre ser vi også ofte at markedsførere leker journalister med meget dårlig resultat, ikke minst for oppdragsgiveren, sier Potter.

PR-sjefer som ikke tvitrer

Byråbloggen — Fri, 30 Apr 2010 11:19:32 GMT

Anders Cappelen skriver, tvitrer, blogger og kjemper for PR-faget. Han har et forlag og gir ut praktiske bøker om faget vårt - blant annet den velkjente Bruk pressen!

Nå har han gjort en liten undersøkelse av hvor mange av PR-sjefene som tvitrer. Med "PR-sjefer" menes her lederene i medlemsbyråene til bransjeforeningen Norske Informasjonsrådgivere. Og vi er visst ikke blant dem som har kastet seg over denne nye kommunikasjonskanalen, i følge en artikkel i E24 i går.

Det naturlige oppfølgingsspørsmålet er: Trenger byråledere tvitre? Vil det ikke holde at det er noen i byrået som kan dette her? En byråleder skal vel ikke nødvendigvis være best på alt innen kommunikasjon? "Er PR-byråledere som tvitrer mye bedre enn PR-byråledere som tvitrer lite? Vi kommenterer," skriver @GeelmuydenKiese i en tweet i dag, og linker til en bloggpost http://bit.ly/ag7S6R

Min egen refleksjon: Hvorfor tvitrer jeg? Jo fordi jeg ønsker å kommunisere på nett! Jeg vil gjerne være med i en dialog om faget vårt og bruken av nye medier, og jeg vil kjenne hvordan de nye kanalene for kommunikasjon fungerer. Det er i og for seg greit at ikke en leder av et stort byrå som f. eks. GK ikke ser det som nødvendig - men om det ikke er "need", så er det jaggu "nice". Vi kommer til å oppleve nye kanaler for kommunikasjon som endrer seg med stadig ny rekordfart. Det er klokt å henge litt med i svingen, og vite hva kunden kan og bør/bør ikke benytte i sin kommunikasjon - også for byråledere som er omringet av eksperter. Du trenger ikke bli en twitternørd (på godt norsk...) - men en viss peilig tror jeg er på sin plass.

Forresten: Jeg digger den praktiske vinklingen Anders Cappelen ofte har på faget vårt. Det er så lett for velutdannede PR-rådgivere å overakademisere faget vårt med avanserte modeller og teorier. Anders kan alle disse teoriene også, men tar dem ned til praktiske råd og kunnskap som er lett å forstå. Dermed viser han med tydelighet at PR virker. Enten det handler om mediekontakt, internkommunikasjon, krisekommunikasjon eller andre faggrener - som bruk av sosiale medier. Følg han på @PR_faglig_ACap

hilsen @LaBonneVie

PR-tips, del 2: Produktlanseringer

Byråbloggen — Thu, 29 Apr 2010 11:50:55 GMT

Her kommer del to i den lille serien om hvordan PR kan gi deg mer for pengene sammen med god reklame. Skal du sjøsette en ny båt, lansere en ny sofa eller en ny byggvare som både forhandlere og forbrukere bør merke seg? Her er en liten sjekkliste.

1. Tenk PR tidlig – nyheter er ferskvare

Et viktig nyhetskriterium er at du faktisk presenterer en nyhet. Hvis det lenge har vært i salg, i realiteten bare er en justering av et gammelt produkt, eller noen har omtalt det i lokalpressen eller fagpressen før, så reduseres sjansen for omtale. Hvis produktet allerede er i salg – er det da en nyhet? Du er i hvert fall forsinket med PR-planen din.

2. ”What’s in it for me” – og for samfunnet?

At bedriften din har investert mye i dette, er ikke i seg selv nyhetsverdig dessverre. Men at produktet ditt kan gi flere arbeidsplasser er fint - eller gjør det noe for miljøet, for lokalsamfunnet, for en lettere hverdag for mange? Tenk på leserne av det mediet der du gjerne vil ha omtale. Hva er de opptatt av? [ Nyhetskriteriene på wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Nyhet ]

3. Finn de små historiene også

Et annet nyhetskriterium er sjeldenhetskriteriet. Har du en unik historie knyttet til produksjonen eller utviklingen av produktet ditt? Noe som er annerledes. Da finnes det kanskje en journalist som vil like det. Et tredje kriterium er det som gjelder nærhet: Ikke glem den gode lokalavisen. Det er disse mediene som vinner leserne for tiden, og de kan være kilder for større medier.

4. Gjør fakta enkelt tilgjengelig

Lag en kort oversikt med fakta om bedriften, produktet og markedet som journalister kan få med seg og som er lett tilgjenglig på nettsiden din.

5. Gjør noe annerledes - og gøy!

Du kan utfordre kommunikasjonsteamet ditt til å finne en relevant aktivitet som skaper liv og røre rundt produktet ditt. Det minst kreative er ofte litt vanskelig å få til og kan bli dyrt: Lei en kjendis. Mange lager konkurranser – det har nærmest gått inflasjon i dem. Det finnes utallige bedre eksempler på planlagt moro som engasjerer og skaper gode gladsaker :-)

6. Nye fakta til verden

Kan du kombinerer lanseringen med nye fakta som er tilknyttet folks vaner, en bransjes utvikling, en internasjonal trend eller lignende? Forskning og tall er ofte takknemlig småstoff i avisene – og småstoff blir lest.

7. Gi journalistene sjansen til å lage en god sak

Hvis du skal ha et arrangement ved lanseringen, gi fra deg programmet i god tid til mediene. Og tenk på bildemulighetene du kan tilby dem. Hva kan gi de gode bildene? Eller skjer det noe her som kan gjøre seg bra på TV?

8. Sosiale medier

Passer produktet ditt i en YouTube-film? Sosiale medier er normalt ikke stedet for produktskryt, men du kan formidle hendelser og egne refleksjoner, og dermed komme i dialog med folk som er interessert i produktet ditt. Har du et produkt som mange forbrukere engasjerer seg i, så er det klokt å overvåke hva som sies om det der ute. Er det noe som bør svares på direkte eller på annet vis?

9. Tenk på de riktige mediene

Alle medier er ikke interessert i alt, og de får som regel alt for mye irrelevant informasjon tilsendt. Dette er egentlig punkt nr to på denne listen, for PR-planen din bør ha en realistisk vurdering av hvilke medier du kan og vil nå ut til. Målrettet PR funker best.

10. Internasjonal presse?

Skal du ut i verden med produktet ditt? Allier deg helst med kommunikasjonsfolk ute, eller noen her som har et godt utenettverk.

11. Og jeg som bare skulle lage ti tips… men dette er viktig: Bilder!

Det burde være en selvfølge at produktbildene dine er fine! Store medier har ressurser til å ta egne bilder hvis de syns saken er verdifull, men nettmediene som lager korte saker i all hast og fagpresse med lavt reisebudsjett trenger bildene dine. Inkluder mennesker på bildene. Miljøbilder er fint.

12. En påminnelse helt til slutt: PR skal komme før reklamen

Du får sjelden redaksjonell omtale for et produkt samme dag som du massivt annonserer i samme avis. Ikke dagen etter heller. Det er dessuten klokt å spre budskapet. Føst omtale, senere en god annonse. Dermed har du gjentatt et godt budskap. Og gjentakelser er som kjent ganske lurt.

Akkurat nå kjenner jeg litt på følelsen av at lister som dette stort sett er for knappe og mangelfulle. Men pytt sann - tipsene har nytteverdi!

PR-tips, del 1: Få mer ut av messedeltakelsen din

Byråbloggen — Wed, 21 Apr 2010 09:48:38 GMT

Hos I&M jobber PR-rådgivere, markedsførere og reklamemakere hånd i hånd på en rekke prosjekter - så her er noen tips til hvordan helhetlig kommunikasjon lønner seg for våre oppdragsgivere. Først ut er messene: De er dyre, tar tid, du har bygget en flott stand og laget nye trykksaker - med målrettet PR kan du få enda mer ut av investeringen:

1. Vær tidlig ute med mediekontakten

Orientér særlig fagpressen i god tid før messen - de har lengre trykketid og få ressurser. Husk også din egen lokalpresse, så de får anledning til å forberede en evt. reise til messebyen.

2. Forbered nyhetspoengene

Det kan være en stor investering for bedriften din å være til stede på en messe, men for media er det sjelden en nyhet i seg selv. Hva kan du lansere av nye produkter, nye tall, nye ordre?

3. Sett opp en medieliste

Noen messer gir deg en liste over journalister og medier som er aktuelle, men bruk den helst bare som en kilde til å utvide din egen liste. Tenk også på internasjonale og nasjonale medier som har kontor der messen finner sted. PR-byrået bør kunne hjelpe deg med en solid liste.

4. Gjør fakta enkelt tilgjengelig

Lag en kort oversikt med fakta om bedriften som journalister på messen kan få med seg, så letter du arbeidet deres og reduserer faren for feil i artikkelen.

5. Bilder!

Ta med deg oppdaterte, høyoppløselige bilder som journalistene kan få med seg på en minnepenn e.l. - legg dem også ut nedlastbare fra nettsiden din.

6. Pressesenteret

Store messer har et pressesenter der media møtes, drikker kaffe og jobber. Her finnes det oppslagstavler og brosjyrehyller der du kan spre din informasjon. Og skal du ha en lansering eller et foredrag under messen er dialog med bemanningen på pressesenteret uvurderlig i forkant.

7. Vurdér å sende ut en kort varsel til pressen like før messen begynner

Særlig hvis virksomheten din står bak spesielle hendelser på messen, eller dere vet at standen vil få celebert besøk. En påminning en-to dager før kan være effektfullt.

8. Sosiale medier

Finnes det en hashtag for messen på twitter, så følg den og send dine egne tweets. Oppdater bedriftes facebook-profil med bilder underveis. Husk at nyhetene i disse mediene gjør liten nytte i etterkant - men med litt innsats kan du bygge relasjoner også her underveis.

9. Ha et konsekevent budskap

Nyhetene dere presenterer på messen og til media bør bli omtalt riktig, og være godt kjent for alle som bemanner standen.

10. Oppfølging

Messer er til for å knytte relasjoner - også til media. Noen journalister oppdager dere første gang på messen, det lønner seg å lagre kontaktinformasjonen så de kan få informasjon om dere også senere.

Flere tips der ute?

hvaschera??

Byråbloggen — Tue, 20 Apr 2010 12:44:04 GMT

MYE! PR-teamet til I&M består nå av fire kloke hoder som har sitt å gjøre. Vi planlegger en heftig fremtid, og har en heftig hverdag. Vi har fått noen spennende nye oppdrag i det siste der overskriftene er internkommunikasjon, krisekommunikasjon og mediekontakt.

Det er det jeg vet etter 10 dager på kontoret etter endt mammaperm - og nå prøver jeg iherdig å verve Tone og Hilde inn som nye bloggere her hos oss. Bloggen vår er ikke død!

Askepotts meningsytring
Audhild er askefast denne uken, men rakk å legge ut sin første kommentar på e24 før avreise - under deres nye seksjon for medienytt. Les henne her: http://e24.no/media/spaltister/rotevatn/article3603903.ece

I&M og FIRST HOUSE

Byråbloggen — Thu, 08 Apr 2010 13:17:16 GMT

I dag har vi offentliggjort at vår nye strategiske alliansepartner er FIRST HOUSE. Pressemeldingen forteller i korrekte ordelag om hvorfor - og vi har sendt en melding til kundene våre.

Det som ikke står der der: Vi har på ulike arenaer hatt god erfaring med flere av menneskene som jobber i det nyetablerte PR-byrået - og de erfaringene er bare positive. Dessuten: Hver gang Bjørn Richard Johansen ringer, så vet vi at vi får mye å gjøre :-) Den mannen har gitt oss både høyt tempo og morsomme oppdrag tidligere. Jeg gleder meg skikkelig til fortsettelsen!

Vanskelig vaksinekommunikasjon for kommunene

Byråbloggen — Thu, 08 Apr 2010 13:16:20 GMT

Det var lenge fristende å gi dette blogginnlegget tittelen ”kommunikasjonssvineri”. Når jeg ikke har gjort det, er det fordi mange kommuner har fått en kommunikasjonsutfordring i fanget som er sjeldent krevende. Massevaksinering krever at beredskapsteamet vekkes – og at kommunikasjonsplaner følges. Dette er ikke en øvelse.

Hvorfor er informasjonsforvirringen og den oppgitte frustrasjonen stor blant mange av oss som skal vaksineres for svineinfluensa? Jeg skriver ”skal”, for det er fremdeles mange som ikke har fått sine stikk ennå.

Norske kommuner fikk mer enn en logistikkutfordring i fanget, da helsemyndighetene ga dem ansvaret for å vaksinere alle mot svineinfluensa. Det handler om helsen vår. Da har vi alltid mange spørsmål. Og fordi hver kommune selv kan velge hvordan massevaksineringen skal foregå, er kommunikasjonsutfordringen ekstra stor. ”Hvorfor gjør ikke Ålesund kommune som Kristiansund?” er en setning jeg har hørt fra flere i mine omgivelser for tiden. For på Nordmøre har de valgt en annen organisering enn her hos oss litt lenger sør. Og etter sigende fungerer det bedre.

Vi lytter til informasjon fra flere kommuner enn vår egen. Kommunenes kommunikatører i dette store prosjektet skal videreformidle helsemyndighetenes sentrale informasjon, informere tydelig om sitt eget opplegg, svare på spørsmål som dukker opp oss den enkelte som følge av den nasjonale mediedekningen, samt alle spørsmålene vi sitter igjen med etter å ha snakket med slekt og venner i andre kommuner. Vi rakk å tilegne oss en mengde informasjon og desinformasjon før vår hjemkommune kom ut med fakta om hvordan vi skulle få vårt eget stikk.

Alt dette betyr at når vi endelig stiller oss i kø for å bli vaksinert, så har vi brukt tid på å være usikre på om vi skal vaksineres, om barna skal det, om vi ikke bare skal vente litt og se hvordan det går, være litt redde for bivirkninger - og i køen hopper vi skremt til innvendig når noen hoster i nærheten. Der og da, når vi har mannet oss opp og inn i køen, skal det lite til for å øke stressnivået. At vaksinelageret for dagen er tomt og mange må gjøre vendereise vil selvfølgelig øke både informasjons- og frustrasjonsnivået.

Sist jeg stilte opp på Color Line Stadion med to barn, mann og en venninne for å ta vaksinen måtte vi gjøre vendereis til bilen som var parkert etter anvisning fra vaktene. De samme vaktene som fortsatt pekte og guidet biler på plass, etter at vi hadde fått vite at det ikke var flere vaksiner å sette i dag. Den offisielle beskjeden nådde ikke dem før etter 15 minutter. Nok til å skape en ny liten gruppe frustrerte bilister.

Nå får kommunene våre testet sin beredskapskommunikasjon. Hadde din kommune en oppdatert pandemiplan å følge da de satte i gang med vaksineringen? Godt at det bare er snakk om en influensa.

Glimt av håp for det norske språk

Byråbloggen — Fri, 19 Mar 2010 11:25:37 GMT

Mon om dette er vrengjehutremose?

Jeg gleder meg til å få fatt i boka “Dum – og andre steder i Norge”, ikke minst for å se fotografiene til min tidligere sporadiske kollega Knut Egil Wang – en av norges beste og mest særpregede reportasjefotografer.

Jeg vil antakelig også glede meg over de fyndige stedsnavnene som vi fremdeles har så mange av i Norge. Navn på steder er fremdeles langt på vei uberørt av konformitetssyken som har hersket i næringslivet.

Og, til min store glede, slik er det også i dyre- og planteriket. På www.artsdatabanken.no ligger det nå ute til høring en rekke artsnavn med futt i.

Hørt om pæresjøpung? Vrengjehutremose? Skrukkesekkdyr? Eller rett og slett kaffebønne? Ikke jeg heller, men de finnes der ute et sted.

Det er fremdeles futt i norsken, til glede for oss språknerder.

(Takk til bladet Statsspråk, som satte meg på sporet av vårt artsmangfold.)

Dyktige, men tannløse?

Byråbloggen — Mon, 07 Sep 2009 12:31:18 GMT

Denne kronikken står på trykk i Kommunikasjonsforeningens medlemsblad, Kommunikasjon, i september 2009.

Kommunikasjon er ofte en balansekunst. Vi veier våre ord på gullvekt og gir våre råd etter å ha tenkt godt og grundig på hvilken effekt et budskap vil ha. I det siste har det slått meg at denne skoleflinke balansegangen som utøves av profesjonelle kommunikasjonsfolk bidrar til at vi er blitt en profesjon full av velformulerte diplomater, som ofte velger den forsiktige veien ut av en kommunikasjonsutfordring. Det er et paradoks at vi som lever av kommunikasjon blir så fanget av vårt eget fag at vi mister motet til å spissformulere oss. I tillegg er jeg redd for at vi som faggruppe har mistet noe vesentlig underveis: En egen fagdebatt.

Temaene for faglig debatt burde være mange nok. Vi kan for eksempel diskutere kvaliteten i utdanningen, bruk av målemetoder eller valg av strategi. Og hvor er debatten om ansettelsesvilkår for vår(e) yrkesgruppe(r)? Dessuten, hvis kommunikasjon virkelig er makt, hvordan skal vi definere hva slags makt vi ønsker å ha som profesjonelle kommunikatører? Akkurat det kan bli en spennende debatt i etterkant av årets høstseminar - og valget.

Verdifull debatt?

Jeg har tidligere jobbet i forsknings- og utdanningsbransjen og der opplevde vi at akademikerne titt og ofte fikk kjeft for ikke å delta nok både i samfunnsdebatten og debattene om akademias utvikling. Deres kunnskap er verdifull, og mange mener, meg selv inkludert, at vitenskapens tjenere har en etisk forpliktelse til å ytre seg. Og ikke minst til å ha et kritisk blikk på sin egen stand og sitt fag. Det er et etisk prinsipp som kan overføres til de fleste bransjer, og flere bransjeorganisasjoner følger da også opp. Utdanningsforbundet lanserte tidligere i år et debatthefte for å åpne mer for diskusjon blant medlemmene på deres arbeidsplasser.

Har ikke vi kommunikatører også en forpliktelse til å debattere utviklingen av vår profesjon – både internt i bransjen og i det offentlige rom? Det handler om å engasjere seg i hvilken retning vi vil at faget vårt skal ta.

”Pratesyke sidekommentatorer”

Vi har i hvert fall evne til å kommunisere klart og tydelig. Enkelte i bransjen er stadig ute med en velformulert mening om hvordan ulike offentlige aktører har håndtert en kommunikasjonsoppgave. Ære være dem for det.

Sommerens debatter om Berit Kjølls bruk av PR-tjenester og Stein Eriks Hagen evne til å gjøre seg upopulær er typisk takknemlige temaer for kommunikasjonsfolk som får/griper anledningen til å mene noe om det. ”Pr-bransjens pratesyke sidekommentatorer», kalte Hagen dem selv i en kronikk i DN 28. juli i år. God tabloid underholdning var det i hvert fall, i likhet med mange andre offentlige debatter om god og dårlig kommunikasjon. Men hvor langt kommer vi som bransje med denne offentlige meningsytringen i kortformat?

Brytningstid

Enhver har rett til å holde sin mening for seg, men sett i lys av vårt fags utvikling så er det også et poeng å ytre seg. Med bransjens vekst og økte utdanningsnivå øker også vår forpliktelse til å være fagkritiske. Og til å heve vår røst på fagets vegne. Det er ikke et ansvar vi kan dytte over på ”de andre”, for hvem er nå det? Hans Geelmuyden og Kjell Terje Ringdal? Det ville være å gi disse sikkert dyktige herrene for stort ansvar på vegne av en hel profesjon.

Det sies at faget informasjon og samfunnskontakt har fått økt betydning i demokratiet. Det er blitt flere profesjonelle kommunikatører, og vi er i sterkere grad involvert i sentrale prosesser som angår utviklingen av det norske samfunnet. Teorifundamentet vårt er tydeligere, og i år har vi fått Norges første professor i kommunikasjon og ledelse. Kanskje er faget inne i en brytningstid? I så fall vil jeg tro og håpe at flere av medlemmene i Kommunikasjonsforeningen ønsker å heve sin røst og dermed bidra til utvikling av profesjonen.

Kommunikasjonsforeningen vil gjerne at denne spalten skal være en arena for debatt om faget. Jeg håper at terskelen for å skrive ikke føles for høy og at medlemsbladet kan få litt høyere temperatur i fremtiden. Det finnes andre kanaler også. Nye medier gjør det enklere å nå ut raskt. Kanskje vil det også bidra til at flere kaster seg ut i en debatt i ny og ne. Det skjerper hjernen å delta. Og det bør skjerpe faget vårt.

Anette Bonnevie Wollebæk er PR-sjef hos I&M Kommunikasjon i Ålesund. Hun har vært medlem av Kommunikasjonsforeningen (og tidligere Informasjonsforeningen) siden 1994.

Botten best på sosiale medier

Byråbloggen — Fri, 28 Aug 2009 08:14:01 GMT

I&M Kommunikasjon har på oppdrag frå NRK, vurdert stortingskandidatane frå Møre og Romsdal, og deira bruk av sosiale medier. Vi har vurdert bruken av blogg, Facebook og Twitter.

ARBEIDARPARTIET

Else May Botten, 1.kandidat på Arbeiderpartiets liste:

Har blogg:

http://www.elsemay.no/

Ein ganske god blogg. Ryddig og fin layout, meir ein personblogg enn ein partiblogg. Kanskje litt hyppigare oppdateringar, litt kortare og litt meir personlege tekstar? Pluss for god lenking. Burde hatt meir foto. Har link til Flickr, men berre sju foto der. Alle verkar tatt av proffe. Trekk for det.

Lukka profil på Facebook. Trekk for det, men har ca 900 venner og er dermed aktiv, seier kanskje ja til alle som spør? Likevel passivt å ha lukka profil, når ein er 1. kandidat for Arbeidarpartiet og ikkje har gruppe/tilhengjarside på FB.

Er på twitter. Ikkje av dei mest aktive. Berre 120 followers. Litt nølande og famlande på twitter. Må ta eit krafttak dersom dette skal ha ein effekt. Bør tørre å vere meir personleg og litt mindre strigla.

DOM: Dette var bra. Er på alle plattformer. Meistrar dei ikkje heilt enno, utnyttar ikkje plattformene maksimalt. God blogg, blant dei beste i fylket. Med litt anstrengelse, gi litt meir av seg sjølv og større aktivitet, blir dette meir enn middels.

BOTTEN ER BEST PÅ SOSIALE MEDIER AV KANDIDATANE I MØRE OG ROMSDAL.

Svein Gjelseth, Arbeiderpartiets 2.kandidat.

Ingen blogg. Ikkje på Facebook. Ikkje på Twitter.

Også heilt borte frå Arbeidarpartiet sine nettsider sentralt. Kun tre- fire setningar og eit frimerkebilete på AP sine lokale sider i Møre og Romsdal.

DOM: Stryk.

Tove Lise Torve, 3.kandidat på Arbeiderpartiets liste:

http://mittarbeiderparti.no/-/user/show/200603_tove-lise-torve

Blogg på AP- sider.

Bloggen startar slik: ”Jeg er født og oppvokst på Sunndalsøra i Møre og Romsdal. Utdannet sykepleier. Gift og har tre sønner”.

Kjedeleg blogg, dårleg layout: Lite personlig. Stort pluss for at ho er aktiv og svarar i debattfelta.

Er på Facebook, med personleg, men lukka profil. Trekk for det. Har over 700 venner, det er bra, men lukka profil, er ekskluderande når du er stortingkandidat og ikkje har andre sider.

Er på twitter. Drøyt 160 followers, det er lite. Er personleg i twitringa, stort pluss for det. Legg ut videoar og lenkjer. Bra. Bør ta eit krafttak her.

DOM: Greit. I startgropa. Eit godt stykke igjen.

HØGRE

Elisabeth Nørve, Høgres 1.kandidat.

Har ingen blogg og er ikkje på Facebook, ikkje på Twitter.

DOM: STRYKKARAKTER.

Torgeir Dahl, 2.kandidat på Høgres liste:

http://www.torgeirdahl.no/site/main/news.php?page_id=18

Enkel og elegant layout. Lett å navigere. Lett å lese. Veldig bra.

Nesten ingen kommentarar på innlegga. Men fin aktivitet på gjesteboka

Saklig, ikkje veldig personleg, skriv ikkje om kvardagen. Med eit viktig unntak – han skriv om kreftsjukdomen. Tydeleg politisk bodskap. Dette er skrive av han sjølv. Pluss for det også.

Facebook: Har kampanjeside ”Torgeir Dahl på tinget” 132 medlemmer. Den er oppretta av andre. Han er heilt borte frå sida. Ikkje godt nok.

Ikkje på twitter.

DOM: Senior med god blogg. Beste blogg! Men framleis potensial til å verte endå betre.

Heiderleg omtale- beste senior!

Svein- Helge Hanken, 3.kandidat, Høgre:

http://svein-helge.com/

Han har blogga i mange år. Det ser ein på arkivet. Likevel dårleg layout på sida. Ein personleg, meir enn ein politisk blogg. Bilete av heimbaka brød og tur i marka.

Får ikkje heilt tak på bloggen, kva vil han den skal vere? Ingen kommentarar i feltet.

Lukka Facebook-profil. Pluss open gruppeside ”Svein-Helge Hanken på Stortinget” med 229 medlemmer. Han er fråverande på den sida. Dårleg side.

Ikkje på Twitter.

KONKLUSJON: Skuffande. Særleg mtp alder. Skjerpings! Bør lære av partikollega Torbjørn Røe Isaksen.

SENTERPARTIET

Jenny Klinge, 1.kandidat på Senterpartiets liste.

Blogg: http://jenny.origo.no/

Ein ganske bra blogg, men nokså uferdig! Den heiter ”Klinge på tinget”, artig. Saknar biografi, ”om meg”. Ein del debatt, ho er aktiv og svarar på spørsmål og diskuterer. Føler at ein vert kjend med kandidaten og det ho står for som politikar.

Lukka Facebook-profil.

Har fanside på Facebook, men med skarve 48 tilhengjarar.

Er på Twitter og har skjønt det. God mikroblogging. Litt personleg, litt politikk, fin miks. Få followers, men er ny i gamet. Er lovande!

DOM: Lovande, men uferdig og ikkje bra nok enno. Stort potensial. Best av MR-kandidatane på Twitter. Nest best i fylket samla sett.

Ragnhild Aarflot Kalland, Senterpartiets 2.kandidat.

Facebook: open profil. Legg ut lenkjer og videoar og bilete. Balanserer fint mellom å vere privatperson og politikar i statusfeltet.

Ingen blogg. Ikkje på Twitter.

DOM: pluss for open profil på FB. Saknar dialogen.

KRISTELEG FOLKEPARTI

Rigmor Andersen Eide, KrFs førstekandidat.

http://www.krf.no/ikbViewer/page/krf/blogg/artikkel?blogg=16410&p_document_id=6613

Har blogg. Når du trykker på CV- står der ingen verdas ting.

Har nokre få innlegg. Vert ikkje kjent med kandidaten. Har lenkje til Flickr, men der er det berre to partifoto.

Facebook: har fanside ”Rigmor Andersen Eide på Tinget! ”med få fans (48). Ingen dialog.

Open personleg profil, men ingen aktivitet. Ingen dialog. Heilt dødt.

Ikkje på Twitter.

DOM: altfor slapt. Ingen dialog. Prøvar ikkje skikkeleg. Så vidt over stryk.

Steinar Reiten, KrFs andrekandidat-

Har en eigen blogg på partiet si nettside.

http://www.krf.no/ikbViewer/page/krf/blogg/forside?blogg=16664

Blogg på nettsida til KrF. Tomt også her når ein trykkjer på CV. Ikkje veldig overbevisande. Kjedelig layout. Lite debatt, det vesle som er verkar som kjem frå partifolk. Kun debatten frå mai om tildelinga av FrittOrd-prisen fekk opp temperaturen.

Kjedelig side. Linken til Flickr er kun to partilogoar. Held ikkje.

Facebook: har gruppe, men den er LUKKA! Totalt misforstått og ekskluderande.

Har lukka personleg profil.

Ikkje på Twitter.

DOM: Held ikkje. Bra at han har blogg, men den må freshast opp. Saknar dialogforum.

SOSIALISTISK VENSTREPARTI

Bjørn Jacobsen, SVs førstekandidat,

Lukka profil på Facebook, inga gruppe/kampanjeside.

Ikkje på Twitter.

DOM: Strykkarakter. Skuffande, særleg i og med at SV si kampanjeside www.oppavsofaen.no er best av alle partia.

VENSTRE

Leif Helge Kongshaug, Venstres førstekandidat

Har kampanje/gruppe-side, somhan brukar nesten som ei personleg profil-side. Sjeldan oppdatert, kan gå veker mellom. Han skriv: Her "inne" har jeg et sterkt ønske om å komme nærmere dere som velgere. Er veldig interessert i hva slags saker dere er opptatt av - kanskje vi kan få til en fin dialog?”

Han er milelangt unna dette. Her er det verken dialog eller debatt.

Ikkje personleg profil på FB.

Ingen blogg.

Ikkje på Twitter.

DOM: Her trengst det kursing. Slepp unna stryk med eit naudskrik.

FRAMSTEGSPARTIET

Harald Tom Nesvik, FRP 1. kandidat. (Leiar helse- og omsorgskomiteen på Stortinget i dag) Har ikkje eigen profil, men tilhengjarside på Facebook. Litt aktivitet, men ikkje mykje. Få bilete. To videoar frå FrP-TV som er over eit halvt år gamle. Verkar som det ikkje er han som har laga sida. Kun 363 tilhengjarar. Det er lite for ein så kjend politikar i Noregs nest største parti.

Ingen blogg, ikkje på Twitter.

DOM: Skuffande. Lite dialog. Hadde forventa blogg for FrPs 1.kandidat. Partiet for folks flest er ikkje der folk flest er, altså på Facebook

Oskar Grimstad, FrP. 2.kandidat

Har open Facebook-profil, men med under 100 venner og liten aktivitet. Verkar som ei privat side, som ikkje er meint å profilere han som politikar. Mest familien som er innom. Kommenterer fotballkampar og ei og anna partimåling.

Ingen blogg, ikkje på Twitter.

DOM: slepp unna stryk berre fordi han har side. Held ikkje i 2009.

Mette Hanekamhaug, 3.kandidat FrP.

Aktiv bloggar. Får godt inntrykk av kven ho er og kva ho gjer. Ingen debatt eller dialog.

Flink til ”output”. Kan med fordel rydde litt i bloggen, friske opplayouten, og stimulere til debatt. Få visuelle lenkjer til FrP.

http://mettehane.blogspot.com/

Facebook:

To kampanje/gruppesider. Begge er opne. Ho er aktiv og svarar. 244 tilhengjarar på ei av sidene. Legg ut mykje.

Har også personleg profil, den er lukka. Sidan Hanekamhaug har ei open profilside som politikar, slepp ho unna med at den personlege er lukka. Ho har skjønt korleis ein brukar FB.

Twitter: nei.

DOM: ganske bra, med potensial. Trekk for dårleg bloggdialog og fråver på twitter.

Jon Georg Dale, 4.kandidat FrP:

På Facebook:

Gruppeside, som er open. 276 medlemmar. Ein del lenkjer og han skriv sjølv. Bra.

Personleg profil som er lukka. Burde ha vore open, men slepp unna slakt fordi han er aktiv på gruppesida.

Er på Twitter, men er heilt fersk og meistrar det ikkje enno. Ein god start.

Blogg: ”I mi verd, følg meg frå dag til dag”. Han lovar meir enn han kan halde. Kjedelig layout, som er nærast blank.

Fint å ha CV synleg.

Kun tre posta innlegg og eit dårleg foto.

http://origo.no/-/sandbox/show/254475_i-mi-verd

Dom: skuffande. Ung som han er og inne på tinget på siste måling, burde han ha gitt gass. Ingen dialog, famlande.

TOTALT kan vi seie at ingen får terningkast seks. Det verkar som kandidatane ikkje forstår at folk flest brukar sosiale medier og at dette kan vere ein vippefaktor i valkampen. Sosiale medier er demokratifremjande. Her kan alle delta i debatten og stille spørsmål direkte (utan redaksjonelle filter), til alle døgnets tider, uavhengig av mellom anna mobilitet og geografi. Men det hjelp lite å vere ”tilgjengeleg” som politikar, dersom ein ikkje deltar og er aktiv. Ein statisk blogg eller FB-side som aldri vert oppdatert er lite verdt.

Ein god blogg har ein tydeleg avsendar, ryddig layout, presenterer kandidaten, presenterer politikken og standpunkta, har gode debattforum/gjestebok, lenkjer til meirinformasjon, er ein god møteplass for diskusjon, har tydelege kontaktdetaljar, lesaren vert kjend med personen, ikkje berre politikaren. Bruk av bilete/video og lyd tel positivt. Her skal det vere noko både for den sikre veljaren, men også for den som er på leit.

PALLEN: Ei samla vurdering av alle tre plattformer.

Else-May Botten, Arbeidarpartiet.
Jenny Klinge, Senterpartiet
Mette Hanekamhaug, Framstegspartiet.

Heiderleg omtale til Torgeir Dahl i Høgre. Beste senior, beste blogg.

Kun kvinner på pallen, der altså! Gutta må på kurs.

Vurdert av Audhild Gregoriusdotter Rotevatn, I&M Kommunikasjon.

Velkommen Hilde!

Byråbloggen — Thu, 20 Aug 2009 18:36:39 GMT

Hilde Schrøder Røyset begynner som rådgiver i PR-teamet vårt 1. september.

Hilde er 44 år, bosatt i Ålesund og opprinnelig fra Kristiansund. Hun har jobbet mange år i LHL - og er en allsidig og erfaren kommunikatør. Kanskje spesielt dreven på redaksjonell håndtering av magasinproduksjoner.

Vi gleder oss til å jobbe sammen med henne!

Kjære Nav,

Byråbloggen — Thu, 09 Jul 2009 13:18:19 GMT

for mange av oss er den store reformen deres kun noe vi leser om i avisene. Det ser tungt og vanskelig ut for både ansatte og brukere. Vi som er så heldige å ha god helse, fast jobb og slipper å bli nedbemannet, trenger dere heldigvis ikke så ofte. (bank i bordet!)

Men så kan livet likevel forandre seg. Vi lager barn for eksempel. Jeg bærer på mitt andre nå, og vi skal altså fylle ut et skjema med fordeling av permisjonsuker for andre gang i vårt liv. Denne gangen er fedrekvoten økt noe, men det spiller liten rolle for oss. Far skal, som forrige gang, ha mer permisjon enn kvoten. Han vil det. Jeg vil det. Vi vil begge dele på omsorgen, og vi vil begge være yrkesaktive og glade foreldre. Det er et slags grunnprinsipp i vårt lille familiedemokrati.

Men dere hos Nav er kanskje ikke helt vant til denne typen demokratisk fordeling av uker? For når vi ringer dere for å sjekke at jeg fyller ut skjemaet vårt riktig, så får vi nesten uten unntak svar på noe helt annet enn det vi spør om. Dere skrur liksom på standardrepertoaret uten å sjekke tilhørerens ønsker først. Det skjedde sist jeg var gravid også. Det kan virke som om saksbehandlerne ikke riktig skjønner at vi har tenkt å dele mer av permisjonen, og dermed ikke følger standardskjemaet som ligger i hodene deres.

Som rådgiver med mange oppdragsgivere har jeg lært å stille mange spørsmål før jeg stiller noen diagnose. Men jeg tror faktisk aldri jeg har møtt noen hos Nav som stiller spørsmål. Dere vil nok helst lede familien vår inn i et ferdig skjema med en gang, uten for mange forstyrrende unntak og fotnoter.

Ikke rart at denne reformen deres er tøff, når så mange medarbeidere med skjematiske hoder skal bytte skjema…

Likevel: én positiv ting har i hvert fall skjedd ved Nav Ålesund siden forrige gang vi skulle ha foreldrepermisjon: De er hyggeligere der! Det er som om de nesten blir glade for at vi ringer og spør, i stedet for å bare sende inn et skjema og håpe det beste. Og denne gleden gjør det litt lettere å tåle den lange standardtaleflommen som leveres før vi faktisk kommer til poenget med telefonsamtalen.

Fortsatt lykke til med reformen! Familien vår får forhåpentligvis de pengene vi skal ha til rett tid, og kan trille lykkelig rundt i verden :-)

Min er større enn din!

Byråbloggen — Fri, 03 Jul 2009 12:45:17 GMT

Nokre nyheiter er så store og viktige at pressa kranglar om kven som var størst, best og først. Dødsfallet til superstjerna Michael Jackson er eit slikt døme. Alt frå små lokalaviser til dei store, internasjonale fjernsynskanalane, brukar både tid og ressursar på ei slik nyheit. Nyheita er klassisk: den angår mange, den er emosjonell, sensasjonell. Alle kjenner Michael Jackson. Og alle kjenner nokon som er så engasjert i superstjerna at dei gret sine modige tårer medan dei lytta til ”Heal the world”.

Kranglinga ”min er større enn din” har inntatt andedammen heime. Dagsrevyen og TV 2-nyheitene vil begge vere størst og best.

Dette handlar om kven publikum vender seg til i store saker. Dette er ein posisjon NRK har hatt i mange år og er slett ingen bagatell, sjølv om krangelen mellom NRKs Jon Gelius og TV 2s Jan Ove Årsæther, minner om to smågutar i sandkassa. Det å vere førstevalet til majoriteten til innbyggjarane i Noreg, er viktig. TV 2 har ein eigen kanal som berre sender nyheiter, heile dagen. Dette har NRK også hatt, men det vart teke av lufta. NRK serverer difor nyheitene i komprimerte sendingar. Korleis skal ein då måle dette? TV 2 synest NRK er stusseleg med sin Dagsrevy, medan NRK meiner TV 2 Nyheitskanalen hadde færre sjåarar enn eit gjennomsnittleg menigheitsblad har lesarar.

Kampen om publikum er hardare enn nokon gong. Fjernsynet konkurrerer ikkje berre med kvarandre, men også med andre kanalar, ikkje minst nye medier.

For publikum er det imidlertid strålande å kunne velje. Anten å droppe innom TV 2 Nyheitskanalen i løpet av dagen (eller for superfansen, å sjå nyheiter om Michael Jackson heile dagen) – eller vente til ei komprimert nyheitssending på kvelden, anten det er Dagsrevyen eller TV 2-nyheitene.

(Denne bloggposten er skrevet av Audhild, men publisert av Anette, fordi Audhild har fått ny PC, og dessuten egentlig tatt ferie :)

Iran og Twitter – det er ikke første gang

Byråbloggen — Wed, 17 Jun 2009 07:38:20 GMT

Ahmadinejad og Suharto – hva har de til felles?

Twitter er igjen i norske nyheter denne uken – nå verken som elitistisk, smalt nettverk eller sladrespalte, men som et våpen for å fremme demokrati og ytringsfrihet i etterkant av det iranske valget. Det er ikke noe nytt. Slik har nettet blitt brukt i 20 år.

Forfatterne David T. Hill og Krishna Sen beskriver et annet konkret eksempel på bruken av nettsamfunn til fremme av demokrati, overfor det undertrykkende Suharto-regimet i Indonesia. Her ble en mailbasert diskusjonsgruppe kalt Apa kabar (overs. «hvordan går det» - ikke ulikt Twitters «what are you doing right now») til et viktig middel for opposisjonen mot regimet på midten av 90-tallet.

Indonesia fikk de første nettilbyderne i 1994, og i 1997 var det registrert 44 ISP (Internet Service Providers) i landet. Utbyggingen var støttet av regjeringen, som i likhet med andre asiatiske land så potensialet for rask økonomisk vekst gjennom telekommunikasjonsmarkedet. Anslag viser at ikke mer enn 0,1 prosent av landets 210 millioner innbyggere abonnerte på internettilgang på den tiden, men det fantes offentlig tilgjengelig nettaksess i de fleste provinssentre. Timeprisen på denne tilgangen overgikk imidlertid ofte en gjennomsnittlig dagslønn i Indonesia, så det var begrenset hvilke grupper som ble nådd inne i landet. Men både private og NGO'er begynte å bruke nettet som en alternativ informasjonskanal, særlig etter at myndighetene intensiverte pressesensuren.

Og de viktigste målgruppene viste seg å ikke være egne landsmenn. Nyhetene fra apa kabar spredde seg raskt til vesten, gjennom utflyttede studenter og andre indonesere som deltok i gruppen. Dette bidro til å rette internasjonalt søkelys mot forholdene i Indonesia, slik mange i dag følger #iranelection på Twitter. Internasjonal oppmerksomhet og tilstedeværelse er da også en av de viktigste våpnene i en befolknings kamp for menneskerettigheter.

En annen klar twitter-parallell var en kort melding som først ble postet av en NGO, Legal Aid Institute, som var blant de første til aktivt å ta i bruk nettet til å spre informasjon om menneskerettigheter i Indonesia. I 1995 la de ut en UA (Urgent Action), som var en beskjed på tre setninger – en respons på mordet av en kvinnelig aktivist. I løpet av seks timer hadde den ført til hundrevis av protester (den gang på fax, vel og merke) til myndighetene. De kom fra hele verden, og det indonesiske regimet skjønte neppe hvordan dette kunne skje på så kort tid.

Nettsamfunnet unnslapp sensuren fordi myndighetene ikke hadde kjennskap til teknologien, og ikke forutså hvordan den kunne brukes. Det er grunn til å tro at det samme har skjedd i Iran, der SMS og vanlig nettilgang har effektivt vært begrenset, men Twitter (for eksempel brukt gjennom mobilapplikasjoner) ikke har vært like lett å stoppe.

(For mer om «Apa kabar» se Hill/Sen 2000 – Media, Culture and Politics in Indonesia, eller les denne spennende artikkelen:

Indonesia: Net as a weapon

Kan informasjonsfolk boikotte media?

Byråbloggen — Mon, 08 Jun 2009 10:42:56 GMT

Pressesjefen i Vegdirektoratet, Kjell Bjørn Vinje, har via Twitter oppfordret til boikott av Sunnmørsposten. Fordi han er misfornøyd med avisens dekning av lokale fotballag i 5. divisjon. Nyhetsredaktør i Sunnmørsposten, Tormod Utne, er også på Twitter og har fanget opp aksjonen og svarer på twitterklyngen som pressesjefen har opprettet på #boikottSMP.

I en artikkel i Journalisten i dag sier Utne at han syns det er helt greit å bli kritisert, men har en refleksjon nederst i artikkelen:

”Vi vil ha feedback, men jeg blir bare bekymret når informasjonssjefer i store nasjonale selskap boikotter oss. Når våre journalister skal skrive om samferdsel så forventer vi å møte objektivitet, er da dette ryddig? Kritikken mot vår dekning skal jeg absolutt diskutere, men jeg stusser litt over at han i den rollen drar i gang en boikott av en ganske stor avis.”

Vinje selv argumenterer med at dette er et privat engasjement, og ikke koblet til hans virke som pressesjef. Men hvor går den grensen?

De første tankene som slo meg da jeg leste Journalisten i dag var:

- Hadde Sunnmørsposten reagert med bekymring hvis Kjell Bjørn Vinje bare hadde skrevet et godt, gammeldags leserinnlegg om saken? I stedet for å ta i bruk Twitter? Trolig ikke.

- Er Vinje virkelig på Twitter kun som privatperson og ikke som pressesjef? Hvordan definerer vi som jobber med kommunikasjon den grensen?

Jeg antar at det trolig det er ordet og handlingen ”boikott” som gjør Tormod Utne bekymret. ”Boikott betyr at man unnlater å ha politiske, sosiale eller økonomiske forbindelser med et land, person eller foretak som man vil tvinge til å innfri bestemte krav,” skriver Wikipedia. Sterk kost for en kommunikatør som lever av å ha god dialog med media over hele landet.

Avisboikotter er ellers ikke helt uvanlig, men har ofte vært politisk motivert, knyttet til litt større konflikter. Som da Våler Arbeiderparti boikottet lokalavisen Glåmdalen i fjor. Eller da Det konservative folkepartiet i Spania oppfordret til boikott av storavisen El Pais i 2007.

Det er spennende med en leseraksjon for bedre dekning av breddeidretten, men kanskje skulle det vært nettopp det: En leseraksjon. Og ikke en boikott i første omgang. Det hender som kjent at dialog fungerer bedre enn steile fronter. Glåmdalen fikk forresten flere lesere etter boikotten fra Aps lokallag.

En helt annen sak er om det ikke er nok fotball i Sunnmørsposten som det er. Hva med en leseraksjon for bredere næringslivsdekning?

Kommunikatøren som ikke er på Facebook

Byråbloggen — Thu, 04 Jun 2009 08:46:58 GMT

Et forsvarsskriv.

Jeg er ikke på Facebook. Det gir et forklaringsproblem. Jeg klarer meg forbausende bra i det daglige, men problemet materialiserer seg i møte med kunder og kjenninger som jeg ofte samtaler om – nettopp – Facebook med. Forklaringen gir jeg ofte og gjerne, og her får du den skriftlig. Heng med:

Den er ikke ideologisk, teknologiskeptisk eller basert på en frykt for at min private sfære skal blø inn i det offentlige og misbrukes på ett eller annet vagt definert vis. Årsaken er todelt:

1. Jeg er i en situasjon der jeg må disponere min tid med omhu.

2. Det gir en unik inngang til å illustrere et godt poeng.

Hva angår forklaring 1), kan man argumentere med at jeg lettere ville bygge nettverk, kommunisere raskere, ha større oversikt over hva mine venner og kontakter driver med, og således spare tid, om jeg investerte noen minutter på Facebook hver dag. Den argumentasjonen kjøper jeg delvis. Jeg ville etter all sannsynlighet også være mer kvalifisert til å rådgi dem som måtte spørre om hvordan de kan bruke Facebook til å spre sitt budskap. (Som jeg i utgangspunktet mener er galt spørsmål, fortsett å lese.)

Men Facebook og andre sosiale medier forplikter i større grad enn et par minutter kan dekke. I hvert fall om man lever av å kommunisere. En profil på Facebook skaper nemlig forventninger om dialog. Hvis jeg anser min tid som litt for begrenset til å følge opp i anstendig tempo, lar jeg heller være.

Det bringer meg til forklaring 2), som etterhvert har overtatt som den viktigste. Ved å innrømme at jeg selv ikke er på Facebook, som jeg i ren anstendighet burde være, får jeg illustrert følgende:

Det er ikke alle fora som passer for alle.

Og da hender det at det går et lys opp for enkelte som har møtt eller lest ivrige evangelister og kastet seg ut i blogging, twitring, friendfeeding, og facebooking, gjerne samtidig, og kanskje føler en emmen utbrenthet komme snikende.

Min favorittlignelse i så måte er den med hunden:

En blogg er som en hund. En profil på Facebook er som (sett inn valgfritt kjæledyr her). Det synes innlysende å skaffe en, men du skal lytte til morra di som løfter pekefingeren og sier: Husk nå at noen skal ta vare på den om et halvt år også.

Det Facebook krever mest av, er tid og vilje til å konversere. Har du ikke det, bør ikke dette være ditt førstevalg. Forventer du at du kan spre budskapet ditt som i tradisjonelle medier (se galt spørsmål lenger oppe i teksten) er du også på avveie.

For den private utveksling av meninger og vedlikehold av nettverk, er Facebook et glimrende verktøy. For næringslivet og andre er det ingen umiddelbar grunn til å la være, men uten en plan for hvem som skal ta seg av (valgfritt kjæledyr) og hvorfor man egentlig anskaffet det (var det til turbruk? er vi en bedrift som egentlig møter mange kunder på tur?) kan det fort slå ut i motsatt retning. Kundene dine vil også lure på hvorfor ingen tar vare på det, og i verste fall bruke det faktum mot deg.

Moral: Ta standpunkt til hvorvidt du er villig til å konversere, og hvorfor. Jeg har som en modig og edel gest satt mitt gode navn og rykte på spill for at du skal skjønne det.

P.S.: Den som imidlertid er på Facebook, er min kamuflerte avatar som jeg en gang i tiden misbrukte for å se hva i all verden dette var, og om det var noe for meg. Dette er å betrakte som en forsinket beklagelse til mine få venner i fjerne land som virkelig trodde at jeg var en hyggelig nordmann som hadde interesse av å bli kjent med dem. Jeg har i anstendighetens navn deaktivert Dex Redtrek, og er nå aldeles venneløs.

P.P.S: Jeg forbeholder meg retten til å plutselig være på Facebook hvis omstendighetene tilsier at det er et godt valg.

Vårt nye medier-foredrag fra #iogm

Byråbloggen — Fri, 29 May 2009 09:10:55 GMT

Dette er PR-gjengens presentasjon fra vårt frokostseminar om nye og sosiale medier på CLS. Hyggelig at så mange kunne være der!

Vi brukte Sliderocket live for første gang – et presentasjonsverktøy som befinner seg i den etterhvert så mye omtalte “clouden” ute på nettet. Alt er nettbasert, men den har en hendig offline-fremviser som det er lurt å gardere seg med. Du kan dele presentasjoner med kolleger, jobbe sammen på presentasjoner fra forskjellige steder, og ha en kjekk online database med slides. Søkeverktøyet som importerer bilder og video direkte fra Flickr er også strålende.

Erfaringene med Sliderocket er altså stort sett positive.

Den lille haken er at du sliter hvis du skal endre en presentasjon i siste liten, og du befinner deg på et sted med ustabil eller ingen wifi. Som det var på Color Line Stadion denne dagen. Men alt gikk greit, og her er basisen for vårt lille innlegg:

I&M kringkaster live fra frokostseminar om nye medier

Byråbloggen — Mon, 25 May 2009 21:18:32 GMT

Oppstart 09.00, tirsdag 26/5

Byråbloggen

Kvinnene best på sosiale media

Mørebenken:

Kurs og seminar - vi tilbyr faglig påfyll etter sommeren

PR-tips, del 3: Kundemagasinet

Alle elsker en god historie. I&M elsker å fortelle den :-)

PR-sjefer som ikke tvitrer

PR-tips, del 2: Produktlanseringer

PR-tips, del 1: Få mer ut av messedeltakelsen din

1. Vær tidlig ute med mediekontakten

2. Forbered nyhetspoengene

3. Sett opp en medieliste

4. Gjør fakta enkelt tilgjengelig

5. Bilder!

6. Pressesenteret

7. Vurdér å sende ut en kort varsel til pressen like før messen begynner

8. Sosiale medier

9. Ha et konsekevent budskap

10. Oppfølging

hvaschera??

I&M og FIRST HOUSE

Vanskelig vaksinekommunikasjon for kommunene

Glimt av håp for det norske språk

Dyktige, men tannløse?

Botten best på sosiale medier

Velkommen Hilde!

Kjære Nav,

Min er større enn din!

Iran og Twitter – det er ikke første gang

Kan informasjonsfolk boikotte media?

Kommunikatøren som ikke er på Facebook

Vårt nye medier-foredrag fra #iogm

I&M kringkaster live fra frokostseminar om nye medier

Alle elsker en god historie.
I&M elsker å fortelle den :-)