Byråbloggen

Stortingsrepresentantane frå Møre og Romsdal har ikkje fullt ut tatt i bruk sosiale media for å kommunisere med veljarane sine. Nokre har verkeleg knekt koden, nokre har ”meldt seg ut” etter valet, medan fleire på mørebenken må setjast på skulebenken. Vi kårar dei beste!

Sosiale media er kanskje det viktigaste som har skjedd i samspelet mellom politikarar og veljarar dei siste åra. Bloggar, Facebook og Twitter er dei viktigaste plattformene, der politikarane kan breie seg, by på seg sjølv, setje farge på politikken, få innspel og diskutere politikk med folk flest. For folk flest brukar i dag sosiale media. Då snakkar vi om fleire enn ungdommen. Aldri har avstanden mellom folk og folkevald vore mindre enn no. Å sende ein epost, ei twittermelding, ei facebookmelding eller skrive ein kommentar på blogg, gir unike muligheiter til dialog.

Om ein ser geografisk på det, må sunnmøringane skjerpe seg. Dei to beste soknar begge nord om Romsdalsfjorden. Og dei mest røynde politikarane på mørebenken, har mest å lære.

I september vurderte I&M alle kandidatane til stortingsvalet frå Møre og Romsdal, og deira bruk av sosiale media.

http://www.iogm.no/2009/8/28/botten-best-paa-sosiale-medier.aspx

No har trekvart år gått – kva har skjedd?

I&M kommunikasjon har vurdert mørebenken sin bruk av sosiale media. Du må gjerne bruke undersøkinga – dersom du siterer I&M. Vurderinga er gjort av Audhild Gregoriusdotter Rotevatn, 1.juli 2010.

Følg meg på Twitter: @gregoriusdotter

Mørebenken:

ARBEIDARPARTIET

Else May Botten, Stortingsrepresentant for Arbeidarpartiet:

http://www.elsemay.no/
Twitter: @elsemay

Else-May Botten har ikkje festa grepet om Twitter. 212 followers, berre ein ørliten oppgang sidan 120 i valkampen. Ho har twitterfeed på bloggen sin www.elsemay.no, men oppdaterer sjeldan, fleire månader i mellom kvar tweet. Då er vitsen med å vere på Twitter nesten borte.

Bloggen er også noko søvndyssande. Ho oppdaterer av og til, men det kan gå opp mot ein månad mellom kvar ny bloggpost. Mange av bloggpostane er handlar om positive vedtak frå regjeringa av typen ” Takk for Regjeringens offensive tiltakspakke til maritim næring!”. Det er vel og bra med ein ”heia-blogg”, og representanten er lojal mot parti og regjering. Det er lite dialog på bloggen og svært få kommentarar. Botten er lite personleg og byr lite på seg sjølv. Med eit unntak: den lokale saka i Borgund menigheit, der presten nekta å døype barnet til eit lesbisk par. Her er Botten personleg og engasjert og viser seg fram som ein politikar med sjølvstendige tankar. Tretten kommentarar på bloggen, og Botten svarar lesarane sine. Dette var bra, men dette var dessverre unntaket på ein statisk og kjedelig blogg.

På Facebook har Botten lukka ”vegg”. Det vil seie at berre dei ho er venner med, og godkjenner, kan lese statusoppdateringane hennar. Ho har 1429 venner, så det kan tyde på at, om ikkje, alle, så mange som spør, får bli venner. For dei som er venner, ser ein at Botten er ein ganske aktiv Facebook-brukar.

DOM: Botten har dessverre ikkje klart å følgje opp det som teikna så bra i valkampen. Det hjelp så lite å vere på alle plattformer, når ein ikkje følgjer opp. Terningkast tre.

Svein Gjelseth, Stortingsrepresentant for Arbeidarpartiet.

Ingen blogg. Ikkje på Facebook. Ikkje på Twitter.
DOM: Stryk.

Tove- Lise Torve, Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet

http://mittarbeiderparti.no/-/user/show/200603_tove-lise-torve
Twitter: @tovelisetorve

Twitter: Tove- Lise Torve har skjønt Twitter. Ho har 407 followers, nesten tre gongar så mange som under valkampen. Ho byr på seg sjølv i twitringa, er aktiv og klarer å balansere forholdet mellom privatpersonen og politikaren. Det er tidvis morosamt å følgje med på twitterfeeden hennar. Beste tvitrar på Mørebenken.

Bloggen: Bloggen har framleis litt knotete layout, det er nok plattforma sin feil. Torve brukar bloggen, som partifelle Botten, til å skryte av regjeringa sin politikk. Det er sjølvsagt lov, men noko forutsigbart. Men ho skriv også blogginnlegg av typen ”100 år med kvinnelig politi i Norge”. Torve oppdaterer bloggen oftare enn partikollega Else-May Botten. Torve byr også på seg sjølv og fortel til dømes kva ho skal bruke ferien til.

Det er få som kommenterer på bloggen, men når det skjer, svarar Torve, som i ordskiftet om likeløn. Språket er friskt og lett, og lengda på innlegga er rett for formatet.

Facebook: Tove-Lise Torve no opna Facebook-profilen, og er oppe i 1216 venner. Det er ein stor auke sidan valkampen. Statusoppdateringane varierer frå det private ”skal på kino med Sondre og Solveig i kveld. Vi skal se The Twilight Saga: Eclipse. Gleder meg STORT!!” til det profesjonelle: ”for dere som er interessert i rusomsorg og narkotikapolitikk. Her finner dere Stoltenbergutvalgets rapport om NARKOTIKA som ble lagt fram i dag,” Ein open Facebook-profil er tillitsvekkjande for ein stortingsrepresentant.

DOM: dette var veldig bra. Tove-Lise Torve har forstått korleis sosiale media skal brukast.

Terningkast 5.

HØGRE

Elisabeth Røbekk Nørve, Stortingsrepresentant for Høgre:

Nørve er ikkje på Facebook, har framleis ingen blogg og er ikkje på Twitter.

Dom: Stryk.

SENTERPARTIET

Jenny Klinge, Stortingsrepresentant for Senterpartiet:

Blogg: http://jenny.origo.no/
Twitter: @jennyklinge

Twitter: Jenny Klinge har ikkje klart å følgje opp ein god start på Twitter. Ho er der, men særs ujamnt. Mykje at twitringa er lenka opp mot bloggen. Miksar privat og profesjonelt, men med ein så låg publiseringsfrekvens, er dette for svakt. Skuffande.

Bloggen: Kling er ein periode-bloggar. I juni har ho vore nokså aktiv, medan ho ikkje posta eit einaste innlegg i mai. Layouten er fin og ryddig og det er nokre få kommentarar på innlegga, som ho svarar på. Det er bra. Men aktiviteten på bloggen er for låg. Ho bloggar om både politikk og meir personlege ting, som livet som B-menneske. Ho gir av seg sjølv i innlegga, men som dialogforum, har ikkje ho lukkast med bloggen.

Facebook: Jenny Klinge har to Facebook-sider, ei som politikar-”fanside” og ein vanleg profil. Ho har 964 venner på sin vanlege profil og 73 som ”likar” politikarsida. Politikarsida er heilt statisk, der det ikkje ser ut til å skje noko som helst.

På den vanlege profilen sin er Klinge aktiv. Ho er stort sett personleg på Facebook, her er det relativt lite politikk: ”Eg elskar finvêr! Etter denne fimbulvinteren er sol og varme ekstra velkomne.”

Dom: Har dessverre ikkje klart å følgje opp lovande takter frå valkampen. Brukar sosiale media altfor sporadisk. Terningkast: 3.

KRISTELEG FOLKEPARTI

Rigmor Andersen Eide, stortingsrepresentant for KrF.

http://www.krf.no/ikbViewer/page/krf/blogg/artikkel?blogg=16410&p_document_id=6613
Twitter: @RigmorAEide

Facebook: Rigmor Andersen Eide er på Facebook, med open profil. Men det er vanskeleg å forstå kvifor ho har ein profil. Her er det nærast null bruk, ingen statusoppdateringar, berre ein og annan ”likar”, og at ho skriv ein kommentar på ei og anna arrangementside.

Blogg: Eide har ein blogg, og oppdaterte den sist i oktober i fjor. Bloggen har vore heilt daud sidan det.

Twitter: Eide har ein Twitterkonto. På sin første tweet skreiv ho: ”Nå har jeg akkurat fått meg en Twitter-konto. Det skal bli spennende å se om jeg blir en aktiv bruker eller...”
Konklusjonen vart ”nei”. Ho har 97 followers, og posta sist noko på Twitter i desember i fjor.

Konklusjon: Det hjelp så lite å ha profil og blogg og Twitterkono, når ein ikkje evnar eller prioriterer å bruke den. Terningkast: 1.

FRAMSTEGSPARTIET

Harald Tom Nesvik, Stortingsrepresentant for Framstegspartiet.
Facebook: Harald Tom Nesvik har ikkje privat profil, men ei eiga politikar-tilhengjar-side. Den er det 489 personar som likar. Nesvik ser sjølv ut til å oppdatere denne sida. Det er bra. Innhaldet er stort sett politisk, og lite personleg. Han byr ikkje på seg sjølv, men har tidvis ein viss dialog med dei som skriv på sida.

Twitter: Sidan sist har Nesvik fått seg Twitter-konto. Den er nesten ikkje i bruk, med skarve 13 Tweets og har kun 40 followers. Tvitringa er politiske meiningar.

Harald Tom Nesvik har ingen blogg.

DOM: Nesvik er den mest aktive politikaren frå Møre og Romsdal, om ein ser på statistikken frå Stortinget, når det gjeld å stille spørsmål. Dessverre evnar han ikkje eller nedprioriterer å ha ein dialog i sosiale media med veljarane sine. Terningkast: 1.

Oskar Grimstad, Stortingsrepresentant for Framstegspartiet.

Facebook: Oskar Grimstad har sidan valet lukka den personlege Facebook-profilen sin. Han har 245 venner, men korleis han brukar Facebook blant vennene, er umogleg å vurdere.
Grimstad har også ei politikar-side på Facebook, som det verkar som han styrer sjølv. Denne er open, og 396 personar ”likar” denne. Han oppdaterer denne fleire gongar i veka, er personleg og byr på seg sjølv. Han skriv til dømes at han er ”må le til media som overfokuserer på bompengeresolusjonen på landsmøtet (…)” og at han gler seg til å reise til Svalbard i ferien. Grimstad svarer på innlegg på sida. Det er bra.

Twitter: Oskar Grimstad er ikkje på Twitter.

Blogg: Oskar Grimstad har ingen blogg.

Dom: Vart i stuss då profilen var lukka. Det kan ein ”tilgi” sidan han er så aktiv på politikarsida på Facebook. Han er fråverande på to av tre plattformer. Terningkast: 1.

Mette Hanekamhaug, Stortingsrepresentant for Framstegspartiet.
http://mettehane.blogspot.com/
Twitter: @hanekamhaug

Facebook: Mette Hanekamhaug sin personlege profil på Facebook er anten sletta, eller gjort ikkje søkbar sidan valet. Ho har imidlertid ein open politikar-profil, som 2036 likar, det er flest i Møre og Romsdal fylke blant politikarane. Ho er svært aktiv på sida og svarar på innlegg - også der ho får så øyrene flagrar. Ho lenkjer til bloggen sin. Hanekamhaug brukar Facebook-sida som eit dialogforum, veldig bra.

Blogg: Mette Hanekamhaug er ein aktiv bloggar og har fresha opp bloggen sin. Bloggen er politisk og handlar mest om sak og ein får samstundes eit visst bilete av henne som person. Ho har endå meir å gå på i å gje av seg sjølv. I blogginnlegget om heroin på resept deltek ho aktivt i diskusjonen som kjem i kommentatorfeltet. Det er akkurat slik ein skal bruke ein blogg. Beste bloggar på Mørebenken.

Twitter: Hanekamhaug er på Twitter og er i ferd med å knekke koden, Ho har 717 followers og har posta 354 tweets. Ho lenkjer aktivt, og brukar twitringa utelukkande politisk. Om ho skal treffe endå betre med Twitter som kanal, må ho gje meir rom til seg sjølv som person.

DOM: Dette er langt over snittet. Ho er på alle plattformene og har forstått kor viktig sosiale media er. Terningkast: 5.

VINNAR: Ei samla vurdering av alle tre plattformer.

Delt førsteplass mellom Tove-Lise Torve (Ap) Mette Hanekamhaug (FrP)

Les meir om kva politikarane seier etter dommen i  Sunnmørsposten

Nå er vi i siget her på loftet i Apotekergaten :-) I august arrangerer vi mediekurs, med trening foran kamera - og i september blir det fagseminar om myndighetskontakt.

Mediekurset går over en hel dag - og er åpent for alle. Informasjon om pris, program og påmelding finnes på nettsidene våre. Å være forberedt i møtet med media, og skaffe bedriften din synlighet er en viktig del av all næringsvirksomhet. Og det hjelper å være forberedt - her også. 26. eller 27. august er datoene.

Fagseminaret om myndighetskontakt arrangerer vi i samarbeid med Maritimt Forum og First House. Og det er gratis. Ganske tøft, med tanke på det solide programmet vi har satt sammen - med Foredragsholdere som Bjare Håkon Hanssen, Havguls leder for samfunnskontakt, assisterende sjøfartsdirektør Sigurd Gude med flere. 6. september blir en spennende ettermiddag! Last ned programmet og meld deg på tinyurl.com/fagseminar

Vi sees da!

Alle elsker en god historie. I&M elsker å fortelle den :-)

I mange virksomheter lages kundemagasinet av informasjonsavdelingen (eller kommunikasjonsavdelingen), mens markedsavdelingen tar seg av mye annen kundekommunikasjon - som annonser, DM-er, produktbrosjyrer m.m. Det er tidvis et underlig skille. For kundemagasiner kan virkelig bidra til å øke salget ditt!

Grunnen til at det havner hos informasjonsfolket er selvsagt at de kan skrive. En forutsetning for at magasinet fungerer, er nemlig at det er god journalistikk involvert – med innholdsrik og spennende lesing.

Magasiner er en vesentlig del av merkevarebygging, og gir deg mulighet til å gjenta et budskap gjennom god historiefortelling

• Leserne bruker i snitt 25 minutter på et kundemagasin

• 57 prosent leser minst halve magasinet

• 2/3 av leserne beholder magasinet i en uke eller mer

• Tre av fem ser på innholdet i magasinet som veldig eller nokså relevant for dem.

Kilde: The APA's Advantage study, Storbritannia

Hvilken annen markedskanal har du som holder så lenge på oppmerksomheten til kundene dine? Suksessfaktorene er kvalitet i tekst, bilder og layout - samt inngående kjennskap til målgruppen.

Kundemagasiner krever med andre ord bred kommunikasjonsforståelse.

Mike Potter, som leder Redwood Publishing, det største britiske kundebladforlaget, sier i en artikkel på nettsidene til Edit Communication at den eneste måten å lykkes med et kundeblad, er å parre markedsføringskunnskap med topp journalistikk.

- Gode redaksjonelle produkter er ikke nok alene. De som har ansvaret for kundebladet må ha meget god innsikt i oppdragsgiverens markedsføringsstrategier. Det krever selvfølgelig at de samme menneskene må ha markedsføringskompetanse for at det skal bli meningsfylt. Dessverre ser vi også ofte at markedsførere leker journalister med meget dårlig resultat, ikke minst for oppdragsgiveren, sier Potter.

Anders Cappelen skriver, tvitrer, blogger og kjemper for PR-faget. Han har et forlag og gir ut praktiske bøker om faget vårt - blant annet den velkjente Bruk pressen!

Nå har han gjort en liten undersøkelse av hvor mange av PR-sjefene som tvitrer. Med "PR-sjefer" menes her lederene i medlemsbyråene til bransjeforeningen Norske Informasjonsrådgivere. Og vi er visst ikke blant dem som har kastet seg over denne nye kommunikasjonskanalen, i følge en artikkel i E24 i går.

Det naturlige oppfølgingsspørsmålet er: Trenger byråledere tvitre? Vil det ikke holde at det er noen i byrået som kan dette her? En byråleder skal vel ikke nødvendigvis være best på alt innen kommunikasjon? "Er PR-byråledere som tvitrer mye bedre enn PR-byråledere som tvitrer lite? Vi kommenterer," skriver @GeelmuydenKiese i en tweet i dag, og linker til en bloggpost http://bit.ly/ag7S6R

Min egen refleksjon: Hvorfor tvitrer jeg? Jo fordi jeg ønsker å kommunisere på nett! Jeg vil gjerne være med i en dialog om faget vårt og bruken av nye medier, og jeg vil kjenne hvordan de nye kanalene for kommunikasjon fungerer. Det er i og for seg greit at ikke en leder av et stort byrå som f. eks. GK ikke ser det som nødvendig - men om det ikke er "need", så er det jaggu "nice". Vi kommer til å oppleve nye kanaler for kommunikasjon som endrer seg med stadig ny rekordfart. Det er klokt å henge litt med i svingen, og vite hva kunden kan og bør/bør ikke benytte i sin kommunikasjon - også for byråledere som er omringet av eksperter. Du trenger ikke bli en twitternørd (på godt norsk...) - men en viss peilig tror jeg er på sin plass.

Forresten: Jeg digger den praktiske vinklingen Anders Cappelen ofte har på faget vårt. Det er så lett for velutdannede PR-rådgivere å overakademisere faget vårt med avanserte modeller og teorier. Anders kan alle disse teoriene også, men tar dem ned til praktiske råd og kunnskap som er lett å forstå. Dermed viser han med tydelighet at PR virker. Enten det handler om mediekontakt, internkommunikasjon, krisekommunikasjon eller andre faggrener - som bruk av sosiale medier. Følg han på @PR_faglig_ACap

hilsen @LaBonneVie

Her kommer del to i den lille serien om hvordan PR kan gi deg mer for pengene sammen med god reklame. Skal du sjøsette en ny båt, lansere en ny sofa eller en ny byggvare som både forhandlere og forbrukere bør merke seg?  Her er en liten sjekkliste.

1. Tenk PR tidlig – nyheter er ferskvare

Et viktig nyhetskriterium er at du faktisk presenterer en nyhet. Hvis det lenge har vært i salg, i realiteten bare er en justering av et gammelt produkt, eller noen har omtalt det i lokalpressen eller fagpressen før, så reduseres sjansen for omtale. Hvis produktet allerede er i salg – er det da en nyhet? Du er i hvert fall forsinket med PR-planen din.

2. ”What’s in it for me” – og for samfunnet?

At bedriften din har investert mye i dette, er ikke i seg selv nyhetsverdig dessverre. Men at produktet ditt kan gi flere arbeidsplasser er fint - eller gjør det noe for miljøet, for lokalsamfunnet, for en lettere hverdag for mange? Tenk på leserne av det mediet der du gjerne vil ha omtale. Hva er de opptatt av? [ Nyhetskriteriene på wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Nyhet ]

3. Finn de små historiene også

Et annet nyhetskriterium er sjeldenhetskriteriet. Har du en unik historie knyttet til produksjonen eller utviklingen av produktet ditt? Noe som er annerledes. Da finnes det kanskje en journalist som vil like det. Et tredje kriterium er det som gjelder nærhet: Ikke glem den gode lokalavisen. Det er disse mediene som vinner leserne for tiden, og de kan være kilder for større medier.

4. Gjør fakta enkelt tilgjengelig

Lag en kort oversikt med fakta om bedriften, produktet og markedet som journalister kan få med seg og som er lett tilgjenglig på nettsiden din.

5. Gjør noe annerledes - og gøy!

Du kan utfordre kommunikasjonsteamet ditt til å finne en relevant aktivitet som skaper liv og røre rundt produktet ditt. Det minst kreative er ofte litt vanskelig å få til og kan bli dyrt: Lei en kjendis. Mange lager konkurranser – det har nærmest gått inflasjon i dem. Det finnes utallige bedre eksempler på planlagt moro som engasjerer og skaper gode gladsaker :-)

6. Nye fakta til verden

Kan du kombinerer lanseringen med nye fakta som er tilknyttet folks vaner, en bransjes utvikling, en internasjonal trend eller lignende? Forskning og tall er ofte takknemlig småstoff i avisene – og småstoff blir lest.

7. Gi journalistene sjansen til å lage en god sak

Hvis du skal ha et arrangement ved lanseringen, gi fra deg programmet i god tid til mediene. Og tenk på bildemulighetene du kan tilby dem. Hva kan gi de gode bildene? Eller skjer det noe her som kan gjøre seg bra på TV?

8. Sosiale medier

Passer produktet ditt i en YouTube-film? Sosiale medier er normalt ikke stedet for produktskryt, men du kan formidle hendelser og egne refleksjoner, og dermed komme i dialog med folk som er interessert i produktet ditt. Har du et produkt som mange forbrukere engasjerer seg i, så er det klokt å overvåke hva som sies om det der ute. Er det noe som bør svares på direkte eller på annet vis?

9. Tenk på de riktige mediene

Alle medier er ikke interessert i alt, og de får som regel alt for mye irrelevant informasjon tilsendt. Dette er egentlig punkt nr to på denne listen, for PR-planen din bør ha en realistisk vurdering av hvilke medier du kan og vil nå ut til. Målrettet PR funker best.

10. Internasjonal presse?

Skal du ut i verden med produktet ditt? Allier deg helst med kommunikasjonsfolk ute, eller noen her som har et godt utenettverk.

11. Og jeg som bare skulle lage ti tips… men dette er viktig: Bilder!

Det burde være en selvfølge at produktbildene dine er fine! Store medier har ressurser til å ta egne bilder hvis de syns saken er verdifull, men nettmediene som lager korte saker i all hast og fagpresse med lavt reisebudsjett trenger bildene dine. Inkluder mennesker på bildene. Miljøbilder er fint.

12. En påminnelse helt til slutt: PR skal komme før reklamen

Du får sjelden redaksjonell omtale for et produkt samme dag som du massivt annonserer i samme avis. Ikke dagen etter heller. Det er dessuten klokt å spre budskapet. Føst omtale, senere en god annonse. Dermed har du gjentatt et godt budskap. Og gjentakelser er som kjent ganske lurt.

Akkurat nå kjenner jeg litt på følelsen av at lister som dette stort sett er for knappe og mangelfulle. Men pytt sann - tipsene har nytteverdi!

Hos I&M jobber PR-rådgivere, markedsførere og reklamemakere hånd i hånd på en rekke prosjekter - så her er noen tips til hvordan helhetlig kommunikasjon lønner seg for våre oppdragsgivere. Først ut er messene: De er dyre, tar tid, du har bygget en flott stand og laget nye trykksaker - med målrettet PR kan du få enda mer ut av investeringen:

1. Vær tidlig ute med mediekontakten

Orientér særlig fagpressen i god tid før messen - de har lengre trykketid og få ressurser. Husk også din egen lokalpresse, så de får anledning til å forberede en evt. reise til messebyen.

2. Forbered nyhetspoengene

Det kan være en stor investering for bedriften din å være til stede på en messe, men for media er det sjelden en nyhet i seg selv. Hva kan du lansere av nye produkter, nye tall, nye ordre?

3. Sett opp en medieliste

Noen messer gir deg en liste over journalister og medier som er aktuelle, men bruk den helst bare som en kilde til å utvide din egen liste. Tenk også på internasjonale og nasjonale medier som har kontor der messen finner sted. PR-byrået bør kunne hjelpe deg med en solid liste.

4. Gjør fakta enkelt tilgjengelig

Lag en kort oversikt med fakta om bedriften som journalister på messen kan få med seg, så letter du arbeidet deres og reduserer faren for feil i artikkelen.

5. Bilder!

Ta med deg oppdaterte, høyoppløselige bilder som journalistene kan få med seg på en minnepenn e.l. - legg dem også ut nedlastbare fra nettsiden din.

6. Pressesenteret

Store messer har et pressesenter der media møtes, drikker kaffe og jobber. Her finnes det oppslagstavler og brosjyrehyller der du kan spre din informasjon. Og skal du ha en lansering eller et foredrag under messen er dialog med bemanningen på pressesenteret uvurderlig i forkant.

7. Vurdér å sende ut en kort varsel til pressen like før messen begynner

Særlig hvis virksomheten din står bak spesielle hendelser på messen, eller dere vet at standen vil få celebert besøk. En påminning en-to dager før kan være effektfullt.

8. Sosiale medier

Finnes det en hashtag for messen på twitter, så følg den og send dine egne tweets. Oppdater bedriftes facebook-profil med bilder underveis. Husk at nyhetene i disse mediene gjør liten nytte i etterkant - men med litt innsats kan du bygge relasjoner også her underveis.

9. Ha et konsekevent budskap

Nyhetene dere presenterer på messen og til media bør bli omtalt riktig, og være godt kjent for alle som bemanner standen.

10. Oppfølging

Messer er til for å knytte relasjoner - også til media. Noen journalister oppdager dere første gang på messen, det lønner seg å lagre kontaktinformasjonen så de kan få informasjon om dere også senere.

Flere tips der ute?

MYE! PR-teamet til I&M består nå av fire kloke hoder som har sitt å gjøre. Vi planlegger en heftig fremtid, og har en heftig hverdag. Vi har fått noen spennende nye oppdrag i det siste der overskriftene er internkommunikasjon, krisekommunikasjon og mediekontakt.

Det er det jeg vet etter 10 dager på kontoret etter endt mammaperm - og nå prøver jeg iherdig å verve Tone og Hilde inn som nye bloggere her hos oss. Bloggen vår er ikke død!

Askepotts meningsytring
Audhild er askefast denne uken, men rakk å legge ut sin første kommentar på e24 før avreise - under deres nye seksjon for medienytt. Les henne her: http://e24.no/media/spaltister/rotevatn/article3603903.ece

I dag har vi offentliggjort at vår nye strategiske alliansepartner er FIRST HOUSE. Pressemeldingen forteller i korrekte ordelag om hvorfor - og vi har sendt en melding til kundene våre.

Det som ikke står der der: Vi har på ulike arenaer hatt god erfaring med flere av menneskene som jobber i det nyetablerte PR-byrået - og de erfaringene er bare positive. Dessuten: Hver gang Bjørn Richard Johansen ringer, så vet vi at vi får mye å gjøre :-) Den mannen har gitt oss både høyt tempo og morsomme oppdrag tidligere. Jeg gleder meg skikkelig til fortsettelsen!

Det var lenge fristende å gi dette blogginnlegget tittelen ”kommunikasjonssvineri”. Når jeg ikke har gjort det, er det fordi mange kommuner har fått en kommunikasjonsutfordring i fanget som er sjeldent krevende. Massevaksinering krever at beredskapsteamet vekkes – og at kommunikasjonsplaner følges. Dette er ikke en øvelse.

Hvorfor er informasjonsforvirringen og den oppgitte frustrasjonen stor blant mange av oss som skal vaksineres for svineinfluensa? Jeg skriver ”skal”, for det er fremdeles mange som ikke har fått sine stikk ennå.

Norske kommuner fikk mer enn en logistikkutfordring i fanget, da helsemyndighetene ga dem ansvaret for å vaksinere alle mot svineinfluensa. Det handler om helsen vår. Da har vi alltid mange spørsmål. Og fordi hver kommune selv kan velge hvordan massevaksineringen skal foregå, er kommunikasjonsutfordringen ekstra stor. ”Hvorfor gjør ikke Ålesund kommune som Kristiansund?” er en setning jeg har hørt fra flere i mine omgivelser for tiden. For på Nordmøre har de valgt en annen organisering enn her hos oss litt lenger sør. Og etter sigende fungerer det bedre.

Vi lytter til informasjon fra flere kommuner enn vår egen. Kommunenes kommunikatører i dette store prosjektet skal videreformidle helsemyndighetenes sentrale informasjon, informere tydelig om sitt eget opplegg, svare på spørsmål som dukker opp oss den enkelte som følge av den nasjonale mediedekningen, samt alle spørsmålene vi sitter igjen med etter å ha snakket med slekt og venner i andre kommuner. Vi rakk å tilegne oss en mengde informasjon og desinformasjon før vår hjemkommune kom ut med fakta om hvordan vi skulle få vårt eget stikk.

Alt dette betyr at når vi endelig stiller oss i kø for å bli vaksinert, så har vi brukt tid på å være usikre på om vi skal vaksineres, om barna skal det, om vi ikke bare skal vente litt og se hvordan det går, være litt redde for bivirkninger - og i køen hopper vi skremt til innvendig når noen hoster i nærheten. Der og da, når vi har mannet oss opp og inn i køen, skal det lite til for å øke stressnivået. At vaksinelageret for dagen er tomt og mange må gjøre vendereise vil selvfølgelig øke både informasjons- og frustrasjonsnivået.

Sist jeg stilte opp på Color Line Stadion med to barn, mann og en venninne for å ta vaksinen måtte vi gjøre vendereis til bilen som var parkert etter anvisning fra vaktene. De samme vaktene som fortsatt pekte og guidet biler på plass, etter at vi hadde fått vite at det ikke var flere vaksiner å sette i dag. Den offisielle beskjeden nådde ikke dem før etter 15 minutter. Nok til å skape en ny liten gruppe frustrerte bilister.

Nå får kommunene våre testet sin beredskapskommunikasjon. Hadde din kommune en oppdatert pandemiplan å følge da de satte i gang med vaksineringen? Godt at det bare er snakk om en influensa.

Denne kronikken står på trykk i Kommunikasjonsforeningens medlemsblad, Kommunikasjon, i september 2009.

Kommunikasjon er ofte en balansekunst. Vi veier våre ord på gullvekt og gir våre råd etter å ha tenkt godt og grundig på hvilken effekt et budskap vil ha. I det siste har det slått meg at denne skoleflinke balansegangen som utøves av profesjonelle kommunikasjonsfolk bidrar til at vi er blitt en profesjon full av velformulerte diplomater, som ofte velger den forsiktige veien ut av en kommunikasjonsutfordring. Det er et paradoks at vi som lever av kommunikasjon blir så fanget av vårt eget fag at vi mister motet til å spissformulere oss. I tillegg er jeg redd for at vi som faggruppe har mistet noe vesentlig underveis: En egen fagdebatt.

Temaene for faglig debatt burde være mange nok. Vi kan for eksempel diskutere kvaliteten i utdanningen, bruk av målemetoder eller valg av strategi. Og hvor er debatten om ansettelsesvilkår for vår(e) yrkesgruppe(r)? Dessuten, hvis kommunikasjon virkelig er makt, hvordan skal vi definere hva slags makt vi ønsker å ha som profesjonelle kommunikatører? Akkurat det kan bli en spennende debatt i etterkant av årets høstseminar - og valget.

Verdifull debatt?

Jeg har tidligere jobbet i forsknings- og utdanningsbransjen og der opplevde vi at akademikerne titt og ofte fikk kjeft for ikke å delta nok både i samfunnsdebatten og debattene om akademias utvikling. Deres kunnskap er verdifull, og mange mener, meg selv inkludert, at vitenskapens tjenere har en etisk forpliktelse til å ytre seg. Og ikke minst til å ha et kritisk blikk på sin egen stand og sitt fag. Det er et etisk prinsipp som kan overføres til de fleste bransjer, og flere bransjeorganisasjoner følger da også opp. Utdanningsforbundet lanserte tidligere i år et debatthefte for å åpne mer for diskusjon blant medlemmene på deres arbeidsplasser.

Har ikke vi kommunikatører også en forpliktelse til å debattere utviklingen av vår profesjon – både internt i bransjen og i det offentlige rom? Det handler om å engasjere seg i hvilken retning vi vil at faget vårt skal ta.

”Pratesyke sidekommentatorer”

Vi har i hvert fall evne til å kommunisere klart og tydelig. Enkelte i bransjen er stadig ute med en velformulert mening om hvordan ulike offentlige aktører har håndtert en kommunikasjonsoppgave. Ære være dem for det.

Sommerens debatter om Berit Kjølls bruk av PR-tjenester og Stein Eriks Hagen evne til å gjøre seg upopulær er typisk takknemlige temaer for kommunikasjonsfolk som får/griper anledningen til å mene noe om det. ”Pr-bransjens pratesyke sidekommentatorer», kalte Hagen dem selv i en kronikk i DN 28. juli i år. God tabloid underholdning var det i hvert fall, i likhet med mange andre offentlige debatter om god og dårlig kommunikasjon. Men hvor langt kommer vi som bransje med denne offentlige meningsytringen i kortformat?

Brytningstid

Enhver har rett til å holde sin mening for seg, men sett i lys av vårt fags utvikling så er det også et poeng å ytre seg. Med bransjens vekst og økte utdanningsnivå øker også vår forpliktelse til å være fagkritiske. Og til å heve vår røst på fagets vegne. Det er ikke et ansvar vi kan dytte over på ”de andre”, for hvem er nå det? Hans Geelmuyden og Kjell Terje Ringdal? Det ville være å gi disse sikkert dyktige herrene for stort ansvar på vegne av en hel profesjon.

Det sies at faget informasjon og samfunnskontakt har fått økt betydning i demokratiet. Det er blitt flere profesjonelle kommunikatører, og vi er i sterkere grad involvert i sentrale prosesser som angår utviklingen av det norske samfunnet. Teorifundamentet vårt er tydeligere, og i år har vi fått Norges første professor i kommunikasjon og ledelse. Kanskje er faget inne i en brytningstid? I så fall vil jeg tro og håpe at flere av medlemmene i Kommunikasjonsforeningen ønsker å heve sin røst og dermed bidra til utvikling av profesjonen.

Kommunikasjonsforeningen vil gjerne at denne spalten skal være en arena for debatt om faget. Jeg håper at terskelen for å skrive ikke føles for høy og at medlemsbladet kan få litt høyere temperatur i fremtiden. Det finnes andre kanaler også. Nye medier gjør det enklere å nå ut raskt. Kanskje vil det også bidra til at flere kaster seg ut i en debatt i ny og ne. Det skjerper hjernen å delta. Og det bør skjerpe faget vårt.

Anette Bonnevie Wollebæk er PR-sjef hos I&M Kommunikasjon i Ålesund. Hun har vært medlem av Kommunikasjonsforeningen (og tidligere Informasjonsforeningen) siden 1994.