Byråbloggen

I dag har vi offentliggjort at vår nye strategiske alliansepartner er FIRST HOUSE. Pressemeldingen forteller i korrekte ordelag om hvorfor - og vi har sendt en melding til kundene våre.

Det som ikke står der der: Vi har på ulike arenaer hatt god erfaring med flere av menneskene som jobber i det nyetablerte PR-byrået - og de erfaringene er bare positive. Dessuten: Hver gang Bjørn Richard Johansen ringer, så vet vi at vi får mye å gjøre :-) Den mannen har gitt oss både høyt tempo og morsomme oppdrag tidligere. Jeg gleder meg skikkelig til fortsettelsen!

Det var lenge fristende å gi dette blogginnlegget tittelen ”kommunikasjonssvineri”. Når jeg ikke har gjort det, er det fordi mange kommuner har fått en kommunikasjonsutfordring i fanget som er sjeldent krevende. Massevaksinering krever at beredskapsteamet vekkes – og at kommunikasjonsplaner følges. Dette er ikke en øvelse.

Hvorfor er informasjonsforvirringen og den oppgitte frustrasjonen stor blant mange av oss som skal vaksineres for svineinfluensa? Jeg skriver ”skal”, for det er fremdeles mange som ikke har fått sine stikk ennå.

Norske kommuner fikk mer enn en logistikkutfordring i fanget, da helsemyndighetene ga dem ansvaret for å vaksinere alle mot svineinfluensa. Det handler om helsen vår. Da har vi alltid mange spørsmål. Og fordi hver kommune selv kan velge hvordan massevaksineringen skal foregå, er kommunikasjonsutfordringen ekstra stor. ”Hvorfor gjør ikke Ålesund kommune som Kristiansund?” er en setning jeg har hørt fra flere i mine omgivelser for tiden. For på Nordmøre har de valgt en annen organisering enn her hos oss litt lenger sør. Og etter sigende fungerer det bedre.

Vi lytter til informasjon fra flere kommuner enn vår egen. Kommunenes kommunikatører i dette store prosjektet skal videreformidle helsemyndighetenes sentrale informasjon, informere tydelig om sitt eget opplegg, svare på spørsmål som dukker opp oss den enkelte som følge av den nasjonale mediedekningen, samt alle spørsmålene vi sitter igjen med etter å ha snakket med slekt og venner i andre kommuner. Vi rakk å tilegne oss en mengde informasjon og desinformasjon før vår hjemkommune kom ut med fakta om hvordan vi skulle få vårt eget stikk.

Alt dette betyr at når vi endelig stiller oss i kø for å bli vaksinert, så har vi brukt tid på å være usikre på om vi skal vaksineres, om barna skal det, om vi ikke bare skal vente litt og se hvordan det går, være litt redde for bivirkninger - og i køen hopper vi skremt til innvendig når noen hoster i nærheten. Der og da, når vi har mannet oss opp og inn i køen, skal det lite til for å øke stressnivået. At vaksinelageret for dagen er tomt og mange må gjøre vendereise vil selvfølgelig øke både informasjons- og frustrasjonsnivået.

Sist jeg stilte opp på Color Line Stadion med to barn, mann og en venninne for å ta vaksinen måtte vi gjøre vendereis til bilen som var parkert etter anvisning fra vaktene. De samme vaktene som fortsatt pekte og guidet biler på plass, etter at vi hadde fått vite at det ikke var flere vaksiner å sette i dag. Den offisielle beskjeden nådde ikke dem før etter 15 minutter. Nok til å skape en ny liten gruppe frustrerte bilister.

Nå får kommunene våre testet sin beredskapskommunikasjon. Hadde din kommune en oppdatert pandemiplan å følge da de satte i gang med vaksineringen? Godt at det bare er snakk om en influensa.

Alle gode ting er tre. No er det to nye fjes i PR-avdelinga i I&M.

Tone Skotheim Gjerdsbakk er ny rådgjevar i I&M Kommunikasjon. Ho har fleire års erfaring frå det oslobaserte PR-byrået JKL Group AS, der ho arbeidde som strategisk rådjevar innan omdømmebyggjing, mediestrategi og krisehandsaming for ei rekkje norske og internasjonale verksemder. I tillegg har Tone journalistisk erfaring frå NRK TV og radio. Tone er utdanna journalist frå Høgskulen i Volda, og har også studier i psykologi og retorikk frå Universitetet i Bergen, i tillegg til kurs i nettpublisering og internt og eksternt informasjonsarbeid frå Høgskolen i Bergen.

Du kan kontakte Tone på tone@iogm.no

Hilde Schrøder Røyset er ny rådgjevar i I&M. Hilde kjem frå stillinga som redaktør og kommunikasjonsrådgjevar Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL). Ho er utdanna frå Universitetet i Oslo og Mediehøgskolen Gimlekollen.

Hilde vil jobbe spesielt med interne og eksterne magasin som I&M lager på oppdrag for kundane våre. Hilde Schrøder Røyset bur i Ålesund, og kjem opprinneleg frå Kristiansund.

Du kan kontakte Hilde på hilde@iogm.no

I tillegg er sjølvsagt Audhild Gregoriusdotter Rotevatn rådgjevar i I&M.
Henne treff du på audhild@iogm.no

Anette  Bonnevie Wollebæk har foreldrepermisjon.

Denne kronikken står på trykk i Kommunikasjonsforeningens medlemsblad, Kommunikasjon, i september 2009.

Kommunikasjon er ofte en balansekunst. Vi veier våre ord på gullvekt og gir våre råd etter å ha tenkt godt og grundig på hvilken effekt et budskap vil ha. I det siste har det slått meg at denne skoleflinke balansegangen som utøves av profesjonelle kommunikasjonsfolk bidrar til at vi er blitt en profesjon full av velformulerte diplomater, som ofte velger den forsiktige veien ut av en kommunikasjonsutfordring. Det er et paradoks at vi som lever av kommunikasjon blir så fanget av vårt eget fag at vi mister motet til å spissformulere oss. I tillegg er jeg redd for at vi som faggruppe har mistet noe vesentlig underveis: En egen fagdebatt.

Temaene for faglig debatt burde være mange nok. Vi kan for eksempel diskutere kvaliteten i utdanningen, bruk av målemetoder eller valg av strategi. Og hvor er debatten om ansettelsesvilkår for vår(e) yrkesgruppe(r)? Dessuten, hvis kommunikasjon virkelig er makt, hvordan skal vi definere hva slags makt vi ønsker å ha som profesjonelle kommunikatører? Akkurat det kan bli en spennende debatt i etterkant av årets høstseminar - og valget.

Verdifull debatt?

Jeg har tidligere jobbet i forsknings- og utdanningsbransjen og der opplevde vi at akademikerne titt og ofte fikk kjeft for ikke å delta nok både i samfunnsdebatten og debattene om akademias utvikling. Deres kunnskap er verdifull, og mange mener, meg selv inkludert, at vitenskapens tjenere har en etisk forpliktelse til å ytre seg. Og ikke minst til å ha et kritisk blikk på sin egen stand og sitt fag. Det er et etisk prinsipp som kan overføres til de fleste bransjer, og flere bransjeorganisasjoner følger da også opp. Utdanningsforbundet lanserte tidligere i år et debatthefte for å åpne mer for diskusjon blant medlemmene på deres arbeidsplasser.

Har ikke vi kommunikatører også en forpliktelse til å debattere utviklingen av vår profesjon – både internt i bransjen og i det offentlige rom? Det handler om å engasjere seg i hvilken retning vi vil at faget vårt skal ta.

”Pratesyke sidekommentatorer”

Vi har i hvert fall evne til å kommunisere klart og tydelig. Enkelte i bransjen er stadig ute med en velformulert mening om hvordan ulike offentlige aktører har håndtert en kommunikasjonsoppgave. Ære være dem for det.

Sommerens debatter om Berit Kjølls bruk av PR-tjenester og Stein Eriks Hagen evne til å gjøre seg upopulær er typisk takknemlige temaer for kommunikasjonsfolk som får/griper anledningen til å mene noe om det. ”Pr-bransjens pratesyke sidekommentatorer», kalte Hagen dem selv i en kronikk i DN 28. juli i år. God tabloid underholdning var det i hvert fall, i likhet med mange andre offentlige debatter om god og dårlig kommunikasjon. Men hvor langt kommer vi som bransje med denne offentlige meningsytringen i kortformat?

Brytningstid

Enhver har rett til å holde sin mening for seg, men sett i lys av vårt fags utvikling så er det også et poeng å ytre seg. Med bransjens vekst og økte utdanningsnivå øker også vår forpliktelse til å være fagkritiske. Og til å heve vår røst på fagets vegne. Det er ikke et ansvar vi kan dytte over på ”de andre”, for hvem er nå det? Hans Geelmuyden og Kjell Terje Ringdal? Det ville være å gi disse sikkert dyktige herrene for stort ansvar på vegne av en hel profesjon.

Det sies at faget informasjon og samfunnskontakt har fått økt betydning i demokratiet. Det er blitt flere profesjonelle kommunikatører, og vi er i sterkere grad involvert i sentrale prosesser som angår utviklingen av det norske samfunnet. Teorifundamentet vårt er tydeligere, og i år har vi fått Norges første professor i kommunikasjon og ledelse. Kanskje er faget inne i en brytningstid? I så fall vil jeg tro og håpe at flere av medlemmene i Kommunikasjonsforeningen ønsker å heve sin røst og dermed bidra til utvikling av profesjonen.

Kommunikasjonsforeningen vil gjerne at denne spalten skal være en arena for debatt om faget. Jeg håper at terskelen for å skrive ikke føles for høy og at medlemsbladet kan få litt høyere temperatur i fremtiden. Det finnes andre kanaler også. Nye medier gjør det enklere å nå ut raskt. Kanskje vil det også bidra til at flere kaster seg ut i en debatt i ny og ne. Det skjerper hjernen å delta. Og det bør skjerpe faget vårt.

Anette Bonnevie Wollebæk er PR-sjef hos I&M Kommunikasjon i Ålesund. Hun har vært medlem av Kommunikasjonsforeningen (og tidligere Informasjonsforeningen) siden 1994.

I&M Kommunikasjon har på oppdrag frå NRK, vurdert stortingskandidatane frå Møre og Romsdal, og deira bruk av sosiale medier. Vi har vurdert bruken av blogg, Facebook og Twitter.

ARBEIDARPARTIET

Else May Botten, 1.kandidat på Arbeiderpartiets liste:

Har blogg:

http://www.elsemay.no/

Ein ganske god blogg. Ryddig og fin layout, meir ein personblogg enn ein partiblogg. Kanskje litt hyppigare oppdateringar, litt kortare og litt meir personlege tekstar? Pluss for god lenking. Burde hatt meir foto. Har link til Flickr, men berre sju foto der. Alle verkar tatt av proffe. Trekk for det.

Lukka profil på Facebook. Trekk for det, men har ca 900 venner og er dermed aktiv, seier kanskje ja til alle som spør? Likevel passivt å ha lukka profil, når ein er 1. kandidat for Arbeidarpartiet og ikkje har gruppe/tilhengjarside på FB.

Er på twitter. Ikkje av dei mest aktive. Berre 120 followers. Litt nølande og famlande på twitter. Må ta eit krafttak dersom dette skal ha ein effekt. Bør tørre å vere meir personleg og litt mindre strigla.

DOM: Dette var bra. Er på alle plattformer. Meistrar dei ikkje heilt enno, utnyttar ikkje plattformene maksimalt. God blogg, blant dei beste i fylket. Med litt anstrengelse, gi litt meir av seg sjølv og større aktivitet, blir dette meir enn middels.

BOTTEN ER BEST PÅ SOSIALE MEDIER AV KANDIDATANE I MØRE OG ROMSDAL.

Svein Gjelseth, Arbeiderpartiets 2.kandidat.

Ingen blogg. Ikkje på Facebook. Ikkje på Twitter.

Også heilt borte frå Arbeidarpartiet sine nettsider sentralt. Kun tre- fire setningar og eit frimerkebilete på AP sine lokale sider i Møre og Romsdal.

DOM: Stryk.

Tove Lise Torve, 3.kandidat på Arbeiderpartiets liste:

http://mittarbeiderparti.no/-/user/show/200603_tove-lise-torve

Blogg på AP- sider.

Bloggen startar slik: ”Jeg er født og oppvokst på Sunndalsøra i Møre og Romsdal. Utdannet sykepleier. Gift og har tre sønner”.

Kjedeleg blogg, dårleg layout: Lite personlig. Stort pluss for at ho er aktiv og svarar i debattfelta.

Er på Facebook, med personleg, men lukka profil. Trekk for det. Har over 700 venner, det er bra, men lukka profil, er ekskluderande når du er stortingkandidat og ikkje har andre sider.

Er på twitter. Drøyt 160 followers, det er lite. Er personleg i twitringa, stort pluss for det. Legg ut videoar og lenkjer. Bra. Bør ta eit krafttak her.

DOM: Greit. I startgropa. Eit godt stykke igjen.

  HØGRE

Elisabeth Nørve, Høgres 1.kandidat.

Har ingen blogg og er ikkje på Facebook, ikkje på Twitter.

DOM: STRYKKARAKTER.

Torgeir Dahl, 2.kandidat på Høgres liste:

http://www.torgeirdahl.no/site/main/news.php?page_id=18

Enkel og elegant layout. Lett å navigere. Lett å lese. Veldig bra.

Nesten ingen kommentarar på innlegga. Men fin aktivitet på gjesteboka

Saklig, ikkje veldig personleg, skriv ikkje om kvardagen. Med eit viktig unntak – han skriv om kreftsjukdomen. Tydeleg politisk bodskap. Dette er skrive av han sjølv. Pluss for det også.

Facebook: Har kampanjeside ”Torgeir Dahl på tinget” 132 medlemmer. Den er oppretta av andre. Han er heilt borte frå sida. Ikkje godt nok.

Ikkje på twitter.

DOM: Senior med god blogg. Beste blogg! Men framleis potensial til å verte endå betre.

Heiderleg omtale- beste senior!

Svein- Helge Hanken, 3.kandidat, Høgre:

http://svein-helge.com/

Han har blogga i mange år. Det ser ein på arkivet. Likevel dårleg layout på sida. Ein personleg, meir enn ein politisk blogg. Bilete av heimbaka brød og tur i marka.

Får ikkje heilt tak på bloggen, kva vil han den skal vere? Ingen kommentarar i feltet.

Lukka Facebook-profil. Pluss open gruppeside ”Svein-Helge Hanken på Stortinget” med 229 medlemmer. Han er fråverande på den sida. Dårleg side.

Ikkje på Twitter.

KONKLUSJON: Skuffande. Særleg mtp alder. Skjerpings! Bør lære av partikollega Torbjørn Røe Isaksen.

SENTERPARTIET

Jenny Klinge, 1.kandidat på Senterpartiets liste.

Blogg: http://jenny.origo.no/

Ein ganske bra blogg, men nokså uferdig! Den heiter ”Klinge på tinget”, artig. Saknar biografi, ”om meg”. Ein del debatt, ho er aktiv og svarar på spørsmål og diskuterer. Føler at ein vert kjend med kandidaten og det ho står for som politikar.

Lukka Facebook-profil.

Har fanside på Facebook, men med skarve 48 tilhengjarar.

Er på Twitter og har skjønt det. God mikroblogging. Litt personleg, litt politikk, fin miks. Få followers, men er ny i gamet. Er lovande!

DOM: Lovande, men uferdig og ikkje bra nok enno. Stort potensial. Best av MR-kandidatane på Twitter. Nest best i fylket samla sett.

Ragnhild Aarflot Kalland, Senterpartiets 2.kandidat.

Facebook: open profil. Legg ut lenkjer og videoar og bilete. Balanserer fint mellom å vere privatperson og politikar i statusfeltet.

Ingen blogg. Ikkje på Twitter.

DOM: pluss for open profil på FB. Saknar dialogen.

KRISTELEG FOLKEPARTI

Rigmor Andersen Eide, KrFs førstekandidat.

http://www.krf.no/ikbViewer/page/krf/blogg/artikkel?blogg=16410&p_document_id=6613

Har blogg. Når du trykker på CV- står der ingen verdas ting.

Har nokre få innlegg. Vert ikkje kjent med kandidaten. Har lenkje til Flickr, men der er det berre to partifoto.

Facebook: har fanside ”Rigmor Andersen Eide på Tinget! ”med få fans (48). Ingen dialog.

Open personleg profil, men ingen aktivitet. Ingen dialog. Heilt dødt.

Ikkje på Twitter.

DOM: altfor slapt. Ingen dialog. Prøvar ikkje skikkeleg. Så vidt over stryk.

Steinar Reiten, KrFs andrekandidat-

Har en eigen blogg på partiet si nettside.

http://www.krf.no/ikbViewer/page/krf/blogg/forside?blogg=16664

Blogg på nettsida til KrF. Tomt også her når ein trykkjer på CV. Ikkje veldig overbevisande. Kjedelig layout. Lite debatt, det vesle som er verkar som kjem frå partifolk. Kun debatten frå mai om tildelinga av FrittOrd-prisen fekk opp temperaturen.

Kjedelig side. Linken til Flickr er kun to partilogoar. Held ikkje.

Facebook: har gruppe, men den er LUKKA! Totalt misforstått og ekskluderande.

Har lukka personleg profil.

Ikkje på Twitter.

DOM: Held ikkje. Bra at han har blogg, men den må freshast opp. Saknar dialogforum.

SOSIALISTISK VENSTREPARTI

Bjørn Jacobsen, SVs førstekandidat,

Lukka profil på Facebook, inga gruppe/kampanjeside.

Ikkje på Twitter.

DOM: Strykkarakter. Skuffande, særleg i og med at SV si kampanjeside www.oppavsofaen.no er best av alle partia.

VENSTRE

Leif Helge Kongshaug, Venstres førstekandidat

Har kampanje/gruppe-side, somhan brukar nesten som ei personleg profil-side. Sjeldan oppdatert, kan gå veker mellom. Han skriv: Her "inne" har jeg et sterkt ønske om å komme nærmere dere som velgere. Er veldig interessert i hva slags saker dere er opptatt av - kanskje vi kan få til en fin dialog?”

Han er milelangt unna dette. Her er det verken dialog eller debatt.

Ikkje personleg profil på FB.

Ingen blogg.

Ikkje på Twitter.

DOM: Her trengst det kursing. Slepp unna stryk med eit naudskrik.

FRAMSTEGSPARTIET

Harald Tom Nesvik, FRP 1. kandidat. (Leiar helse- og omsorgskomiteen på Stortinget i dag) Har ikkje eigen profil, men tilhengjarside på Facebook. Litt aktivitet, men ikkje mykje. Få bilete. To videoar frå FrP-TV som er over eit halvt år gamle. Verkar som det ikkje er han som har laga sida. Kun 363 tilhengjarar. Det er lite for ein så kjend politikar i Noregs nest største parti.

Ingen blogg, ikkje på Twitter.

Oskar Grimstad, FrP. 2.kandidat

Har open Facebook-profil, men med under 100 venner og liten aktivitet. Verkar som ei privat side, som ikkje er meint å profilere han som politikar. Mest familien som er innom. Kommenterer fotballkampar og ei og anna partimåling.

Ingen blogg, ikkje på Twitter.

DOM: slepp unna stryk berre fordi han har side. Held ikkje i 2009.

Mette Hanekamhaug, 3.kandidat FrP.

Aktiv bloggar. Får godt inntrykk av kven ho er og kva ho gjer. Ingen debatt eller dialog.

Flink til ”output”. Kan med fordel rydde litt i bloggen, friske opplayouten, og stimulere til debatt. Få visuelle lenkjer til FrP.

http://mettehane.blogspot.com/

Facebook:

To kampanje/gruppesider. Begge er opne. Ho er aktiv og svarar. 244 tilhengjarar på ei av sidene. Legg ut mykje.

Har også personleg profil, den er lukka. Sidan Hanekamhaug har ei open profilside som politikar, slepp ho unna med at den personlege er lukka. Ho har skjønt korleis ein brukar FB.

Twitter: nei.

DOM: ganske bra, med potensial. Trekk for dårleg bloggdialog og fråver på twitter.

Jon Georg Dale, 4.kandidat FrP:

På Facebook:

Gruppeside, som er open. 276 medlemmar. Ein del lenkjer og han skriv sjølv. Bra.

Personleg profil som er lukka. Burde ha vore open, men slepp unna slakt fordi han er aktiv på gruppesida.

Er på Twitter, men er heilt fersk og meistrar det ikkje enno. Ein god start.

Blogg: ”I mi verd, følg meg frå dag til dag”. Han lovar meir enn han kan halde. Kjedelig layout, som er nærast blank.

Fint å ha CV synleg.

Kun tre posta innlegg og eit dårleg foto.

http://origo.no/-/sandbox/show/254475_i-mi-verd

Dom: skuffande. Ung som han er og inne på tinget på siste måling, burde han ha gitt gass. Ingen dialog, famlande.

TOTALT kan vi seie at ingen får terningkast seks. Det verkar som kandidatane ikkje forstår at folk flest brukar sosiale medier og at dette kan vere ein vippefaktor i valkampen. Sosiale medier er demokratifremjande. Her kan alle delta i debatten og stille spørsmål direkte (utan redaksjonelle filter), til alle døgnets tider, uavhengig av mellom anna mobilitet og geografi. Men det hjelp lite å vere ”tilgjengeleg” som politikar, dersom ein ikkje deltar og er aktiv. Ein statisk blogg eller FB-side som aldri vert oppdatert er lite verdt.

Ein god blogg har ein tydeleg avsendar, ryddig layout, presenterer kandidaten, presenterer politikken og standpunkta, har gode debattforum/gjestebok, lenkjer til meirinformasjon, er ein god møteplass for diskusjon, har tydelege kontaktdetaljar, lesaren vert kjend med personen, ikkje berre politikaren. Bruk av bilete/video og lyd tel positivt. Her skal det vere noko både for den sikre veljaren, men også for den som er på leit.

PALLEN: Ei samla vurdering av alle tre plattformer.

1. Else-May Botten, Arbeidarpartiet.
2. Jenny Klinge, Senterpartiet
3. Mette Hanekamhaug, Framstegspartiet.

Heiderleg omtale til Torgeir Dahl i Høgre. Beste senior, beste blogg.

Kun kvinner på pallen, der altså! Gutta må på kurs.

Vurdert av Audhild Gregoriusdotter Rotevatn, I&M Kommunikasjon.

Hilde Schrøder Røyset begynner som rådgiver i PR-teamet vårt 1. september.

Hilde er 44 år, bosatt i Ålesund og opprinnelig fra Kristiansund. Hun har jobbet mange år i LHL - og er en allsidig og erfaren kommunikatør. Kanskje spesielt dreven på redaksjonell håndtering av magasinproduksjoner.

Vi gleder oss til å jobbe sammen med henne!

for mange av oss er den store reformen deres kun noe vi leser om i avisene. Det ser tungt og vanskelig ut for både ansatte og brukere. Vi som er så heldige å ha god helse, fast jobb og slipper å bli nedbemannet, trenger dere heldigvis ikke så ofte. (bank i bordet!)

Men så kan livet likevel forandre seg. Vi lager barn for eksempel. Jeg bærer på mitt andre nå, og vi skal altså fylle ut et skjema med fordeling av permisjonsuker for andre gang i vårt liv. Denne gangen er fedrekvoten økt noe, men det spiller liten rolle for oss. Far skal, som forrige gang, ha mer permisjon enn kvoten. Han vil det. Jeg vil det. Vi vil begge dele på omsorgen, og vi vil begge være yrkesaktive og glade foreldre. Det er et slags grunnprinsipp i vårt lille familiedemokrati.

Men dere hos Nav er kanskje ikke helt vant til denne typen demokratisk fordeling av uker? For når vi ringer dere for å sjekke at jeg fyller ut skjemaet vårt riktig, så får vi nesten uten unntak svar på noe helt annet enn det vi spør om. Dere skrur liksom på standardrepertoaret uten å sjekke tilhørerens ønsker først. Det skjedde sist jeg var gravid også. Det kan virke som om saksbehandlerne ikke riktig skjønner at vi har tenkt å dele mer av permisjonen, og dermed ikke følger standardskjemaet som ligger i hodene deres.

Som rådgiver med mange oppdragsgivere har jeg lært å stille mange spørsmål før jeg stiller noen diagnose. Men jeg tror faktisk aldri jeg har møtt noen hos Nav som stiller spørsmål. Dere vil nok helst lede familien vår inn i et ferdig skjema med en gang, uten for mange forstyrrende unntak og fotnoter.

Ikke rart at denne reformen deres er tøff, når så mange medarbeidere med skjematiske hoder skal bytte skjema…

Likevel: én positiv ting har i hvert fall skjedd ved Nav Ålesund siden forrige gang vi skulle ha foreldrepermisjon: De er hyggeligere der! Det er som om de nesten blir glade for at vi ringer og spør, i stedet for å bare sende inn et skjema og håpe det beste. Og denne gleden gjør det litt lettere å tåle den lange standardtaleflommen som leveres før vi faktisk kommer til poenget med telefonsamtalen.

Fortsatt lykke til med reformen! Familien vår får forhåpentligvis de pengene vi skal ha til rett tid, og kan trille lykkelig rundt i verden :-)

Nokre nyheiter er så store og viktige at pressa kranglar om kven som var størst, best og først. Dødsfallet til superstjerna Michael Jackson er eit slikt døme. Alt frå små lokalaviser til dei store, internasjonale fjernsynskanalane, brukar både tid og ressursar på ei slik nyheit. Nyheita er klassisk: den angår mange, den er emosjonell, sensasjonell. Alle kjenner Michael Jackson. Og alle kjenner nokon som er så engasjert i superstjerna at dei gret sine modige tårer medan dei lytta til ”Heal the world”.

Kranglinga ”min er større enn din” har inntatt andedammen heime. Dagsrevyen og TV 2-nyheitene vil begge vere størst og best.

Dette handlar om kven publikum vender seg til i store saker. Dette er ein posisjon NRK har hatt i mange år og er slett ingen bagatell, sjølv om krangelen mellom NRKs Jon Gelius og TV 2s Jan Ove Årsæther, minner om to smågutar i sandkassa. Det å vere førstevalet til majoriteten til innbyggjarane i Noreg, er viktig. TV 2 har ein eigen kanal som berre sender nyheiter, heile dagen. Dette har NRK også hatt, men det vart teke av lufta. NRK serverer difor nyheitene i komprimerte sendingar. Korleis skal ein då måle dette? TV 2 synest NRK er stusseleg med sin Dagsrevy, medan NRK meiner TV 2 Nyheitskanalen hadde færre sjåarar enn eit gjennomsnittleg menigheitsblad har lesarar.

Kampen om publikum er hardare enn nokon gong. Fjernsynet konkurrerer ikkje berre med kvarandre, men også med andre kanalar, ikkje minst nye medier.

For publikum er det imidlertid strålande å kunne velje. Anten å droppe innom TV 2 Nyheitskanalen i løpet av dagen (eller for superfansen, å sjå nyheiter om Michael Jackson heile dagen) – eller vente til ei komprimert nyheitssending på kvelden, anten det er Dagsrevyen eller TV 2-nyheitene.

(Denne bloggposten er skrevet av Audhild, men publisert av Anette, fordi Audhild har fått ny PC, og dessuten egentlig tatt ferie :)

Ahmadinejad og Suharto – hva har de til felles?

Twitter er igjen i norske nyheter denne uken – nå verken som elitistisk, smalt nettverk eller sladrespalte, men som et våpen for å fremme demokrati og ytringsfrihet i etterkant av det iranske valget. Det er ikke noe nytt. Slik har nettet blitt brukt i 20 år.

Forfatterne David T. Hill og Krishna Sen beskriver et annet konkret eksempel på bruken av nettsamfunn til fremme av demokrati, overfor det undertrykkende Suharto-regimet i Indonesia. Her ble en mailbasert diskusjonsgruppe kalt Apa kabar (overs. «hvordan går det» - ikke ulikt Twitters «what are you doing right now») til et viktig middel for opposisjonen mot regimet på midten av 90-tallet.

Indonesia fikk de første nettilbyderne i 1994, og i 1997 var det registrert 44 ISP (Internet Service Providers) i landet. Utbyggingen var støttet av regjeringen, som i likhet med andre asiatiske land så potensialet for rask økonomisk vekst gjennom telekommunikasjonsmarkedet. Anslag viser at ikke mer enn 0,1 prosent av landets 210 millioner innbyggere abonnerte på internettilgang på den tiden, men det fantes offentlig tilgjengelig nettaksess i de fleste provinssentre. Timeprisen på denne tilgangen overgikk imidlertid ofte en gjennomsnittlig dagslønn i Indonesia, så det var begrenset hvilke grupper som ble nådd inne i landet. Men både private og NGO'er begynte å bruke nettet som en alternativ informasjonskanal, særlig etter at myndighetene intensiverte pressesensuren.

Og de viktigste målgruppene viste seg å ikke være egne landsmenn. Nyhetene fra apa kabar spredde seg raskt til vesten, gjennom utflyttede studenter og andre indonesere som deltok i gruppen. Dette bidro til å rette internasjonalt søkelys mot forholdene i Indonesia, slik mange i dag følger #iranelection på Twitter. Internasjonal oppmerksomhet og tilstedeværelse er da også en av de viktigste våpnene i en befolknings kamp for menneskerettigheter.

En annen klar twitter-parallell var en kort melding som først ble postet av en NGO, Legal Aid Institute, som var blant de første til aktivt å ta i bruk nettet til å spre informasjon om menneskerettigheter i Indonesia. I 1995 la de ut en UA (Urgent Action), som var en beskjed på tre setninger – en respons på mordet av en kvinnelig aktivist. I løpet av seks timer hadde den ført til hundrevis av protester (den gang på fax, vel og merke) til myndighetene. De kom fra hele verden, og det indonesiske regimet skjønte neppe hvordan dette kunne skje på så kort tid.

Nettsamfunnet unnslapp sensuren fordi myndighetene ikke hadde kjennskap til teknologien, og ikke forutså hvordan den kunne brukes. Det er grunn til å tro at det samme har skjedd i Iran, der SMS og vanlig nettilgang har effektivt vært begrenset, men Twitter (for eksempel brukt gjennom mobilapplikasjoner) ikke har vært like lett å stoppe.

(For mer om «Apa kabar» se Hill/Sen 2000 – Media, Culture and Politics in Indonesia, eller les denne spennende artikkelen:

Indonesia: Net as a weapon

Mon om dette er vrengjehutremose?

Jeg gleder meg til å få fatt i boka “Dum – og andre steder i Norge”, ikke minst for å se fotografiene til min tidligere sporadiske kollega Knut Egil Wang – en av norges beste og mest særpregede reportasjefotografer.

Jeg vil antakelig også glede meg over de fyndige stedsnavnene som vi fremdeles har så mange av i Norge. Navn på steder er fremdeles langt på vei uberørt av konformitetssyken som har hersket i næringslivet.

Og, til min store glede, slik er det også i dyre- og planteriket. På www.artsdatabanken.no ligger det nå ute til høring en rekke artsnavn med futt i.

Hørt om pæresjøpung? Vrengjehutremose? Skrukkesekkdyr? Eller rett og slett kaffebønne? Ikke jeg heller, men de finnes der ute et sted.

Det er fremdeles futt i norsken, til glede for oss språknerder.

(Takk til bladet Statsspråk, som satte meg på sporet av vårt artsmangfold.)