Denne kronikken står på trykk i Kommunikasjonsforeningens medlemsblad, Kommunikasjon, i september 2009.
Kommunikasjon er ofte en balansekunst. Vi veier våre ord på gullvekt og gir våre råd etter å ha tenkt godt og grundig på hvilken effekt et budskap vil ha. I det siste har det slått meg at denne skoleflinke balansegangen som utøves av profesjonelle kommunikasjonsfolk bidrar til at vi er blitt en profesjon full av velformulerte diplomater, som ofte velger den forsiktige veien ut av en kommunikasjonsutfordring. Det er et paradoks at vi som lever av kommunikasjon blir så fanget av vårt eget fag at vi mister motet til å spissformulere oss. I tillegg er jeg redd for at vi som faggruppe har mistet noe vesentlig underveis: En egen fagdebatt.
Temaene for faglig debatt burde være mange nok. Vi kan for eksempel diskutere kvaliteten i utdanningen, bruk av målemetoder eller valg av strategi. Og hvor er debatten om ansettelsesvilkår for vår(e) yrkesgruppe(r)? Dessuten, hvis kommunikasjon virkelig er makt, hvordan skal vi definere hva slags makt vi ønsker å ha som profesjonelle kommunikatører? Akkurat det kan bli en spennende debatt i etterkant av årets høstseminar - og valget.
Verdifull debatt?
Jeg har tidligere jobbet i forsknings- og utdanningsbransjen og der opplevde vi at akademikerne titt og ofte fikk kjeft for ikke å delta nok både i samfunnsdebatten og debattene om akademias utvikling. Deres kunnskap er verdifull, og mange mener, meg selv inkludert, at vitenskapens tjenere har en etisk forpliktelse til å ytre seg. Og ikke minst til å ha et kritisk blikk på sin egen stand og sitt fag. Det er et etisk prinsipp som kan overføres til de fleste bransjer, og flere bransjeorganisasjoner følger da også opp. Utdanningsforbundet lanserte tidligere i år et debatthefte for å åpne mer for diskusjon blant medlemmene på deres arbeidsplasser.
Har ikke vi kommunikatører også en forpliktelse til å debattere utviklingen av vår profesjon – både internt i bransjen og i det offentlige rom? Det handler om å engasjere seg i hvilken retning vi vil at faget vårt skal ta.
”Pratesyke sidekommentatorer”
Vi har i hvert fall evne til å kommunisere klart og tydelig. Enkelte i bransjen er stadig ute med en velformulert mening om hvordan ulike offentlige aktører har håndtert en kommunikasjonsoppgave. Ære være dem for det.
Sommerens debatter om Berit Kjølls bruk av PR-tjenester og Stein Eriks Hagen evne til å gjøre seg upopulær er typisk takknemlige temaer for kommunikasjonsfolk som får/griper anledningen til å mene noe om det. ”Pr-bransjens pratesyke sidekommentatorer», kalte Hagen dem selv i en kronikk i DN 28. juli i år. God tabloid underholdning var det i hvert fall, i likhet med mange andre offentlige debatter om god og dårlig kommunikasjon. Men hvor langt kommer vi som bransje med denne offentlige meningsytringen i kortformat?
Brytningstid
Enhver har rett til å holde sin mening for seg, men sett i lys av vårt fags utvikling så er det også et poeng å ytre seg. Med bransjens vekst og økte utdanningsnivå øker også vår forpliktelse til å være fagkritiske. Og til å heve vår røst på fagets vegne. Det er ikke et ansvar vi kan dytte over på ”de andre”, for hvem er nå det? Hans Geelmuyden og Kjell Terje Ringdal? Det ville være å gi disse sikkert dyktige herrene for stort ansvar på vegne av en hel profesjon.
Det sies at faget informasjon og samfunnskontakt har fått økt betydning i demokratiet. Det er blitt flere profesjonelle kommunikatører, og vi er i sterkere grad involvert i sentrale prosesser som angår utviklingen av det norske samfunnet. Teorifundamentet vårt er tydeligere, og i år har vi fått Norges første professor i kommunikasjon og ledelse. Kanskje er faget inne i en brytningstid? I så fall vil jeg tro og håpe at flere av medlemmene i Kommunikasjonsforeningen ønsker å heve sin røst og dermed bidra til utvikling av profesjonen.
Kommunikasjonsforeningen vil gjerne at denne spalten skal være en arena for debatt om faget. Jeg håper at terskelen for å skrive ikke føles for høy og at medlemsbladet kan få litt høyere temperatur i fremtiden. Det finnes andre kanaler også. Nye medier gjør det enklere å nå ut raskt. Kanskje vil det også bidra til at flere kaster seg ut i en debatt i ny og ne. Det skjerper hjernen å delta. Og det bør skjerpe faget vårt.
Anette Bonnevie Wollebæk er PR-sjef hos I&M Kommunikasjon i Ålesund. Hun har vært medlem av Kommunikasjonsforeningen (og tidligere Informasjonsforeningen) siden 1994.