Ahmadinejad og Suharto – hva har de til felles?
Twitter er igjen i norske nyheter denne uken – nå verken som elitistisk, smalt nettverk eller sladrespalte, men som et våpen for å fremme demokrati og ytringsfrihet i etterkant av det iranske valget. Det er ikke noe nytt. Slik har nettet blitt brukt i 20 år.
Forfatterne David T. Hill og Krishna Sen beskriver et annet konkret eksempel på bruken av nettsamfunn til fremme av demokrati, overfor det undertrykkende Suharto-regimet i Indonesia. Her ble en mailbasert diskusjonsgruppe kalt Apa kabar (overs. «hvordan går det» - ikke ulikt Twitters «what are you doing right now») til et viktig middel for opposisjonen mot regimet på midten av 90-tallet.
Indonesia fikk de første nettilbyderne i 1994, og i 1997 var det registrert 44 ISP (Internet Service Providers) i landet. Utbyggingen var støttet av regjeringen, som i likhet med andre asiatiske land så potensialet for rask økonomisk vekst gjennom telekommunikasjonsmarkedet. Anslag viser at ikke mer enn 0,1 prosent av landets 210 millioner innbyggere abonnerte på internettilgang på den tiden, men det fantes offentlig tilgjengelig nettaksess i de fleste provinssentre. Timeprisen på denne tilgangen overgikk imidlertid ofte en gjennomsnittlig dagslønn i Indonesia, så det var begrenset hvilke grupper som ble nådd inne i landet. Men både private og NGO'er begynte å bruke nettet som en alternativ informasjonskanal, særlig etter at myndighetene intensiverte pressesensuren.
Og de viktigste målgruppene viste seg å ikke være egne landsmenn. Nyhetene fra apa kabar spredde seg raskt til vesten, gjennom utflyttede studenter og andre indonesere som deltok i gruppen. Dette bidro til å rette internasjonalt søkelys mot forholdene i Indonesia, slik mange i dag følger #iranelection på Twitter. Internasjonal oppmerksomhet og tilstedeværelse er da også en av de viktigste våpnene i en befolknings kamp for menneskerettigheter.
En annen klar twitter-parallell var en kort melding som først ble postet av en NGO, Legal Aid Institute, som var blant de første til aktivt å ta i bruk nettet til å spre informasjon om menneskerettigheter i Indonesia. I 1995 la de ut en UA (Urgent Action), som var en beskjed på tre setninger – en respons på mordet av en kvinnelig aktivist. I løpet av seks timer hadde den ført til hundrevis av protester (den gang på fax, vel og merke) til myndighetene. De kom fra hele verden, og det indonesiske regimet skjønte neppe hvordan dette kunne skje på så kort tid.
Nettsamfunnet unnslapp sensuren fordi myndighetene ikke hadde kjennskap til teknologien, og ikke forutså hvordan den kunne brukes. Det er grunn til å tro at det samme har skjedd i Iran, der SMS og vanlig nettilgang har effektivt vært begrenset, men Twitter (for eksempel brukt gjennom mobilapplikasjoner) ikke har vært like lett å stoppe.
(For mer om «Apa kabar» se Hill/Sen 2000 – Media, Culture and Politics in Indonesia, eller les denne spennende artikkelen:
Indonesia: Net as a weapon