Byråbloggen

Ahmadinejad og Suharto – hva har de til felles?

Twitter er igjen i norske nyheter denne uken – nå verken som elitistisk, smalt nettverk eller sladrespalte, men som et våpen for å fremme demokrati og ytringsfrihet i etterkant av det iranske valget. Det er ikke noe nytt. Slik har nettet blitt brukt i 20 år.

Forfatterne David T. Hill og Krishna Sen beskriver et annet konkret eksempel på bruken av nettsamfunn til fremme av demokrati, overfor det undertrykkende Suharto-regimet i Indonesia. Her ble en mailbasert diskusjonsgruppe kalt Apa kabar (overs. «hvordan går det» - ikke ulikt Twitters «what are you doing right now») til et viktig middel for opposisjonen mot regimet på midten av 90-tallet.

Indonesia fikk de første nettilbyderne i 1994, og i 1997 var det registrert 44 ISP (Internet Service Providers) i landet. Utbyggingen var støttet av regjeringen, som i likhet med andre asiatiske land så potensialet for rask økonomisk vekst gjennom telekommunikasjonsmarkedet. Anslag viser at ikke mer enn 0,1 prosent av landets 210 millioner innbyggere abonnerte på internettilgang på den tiden, men det fantes offentlig tilgjengelig nettaksess i de fleste provinssentre. Timeprisen på denne tilgangen overgikk imidlertid ofte en gjennomsnittlig dagslønn i Indonesia, så det var begrenset hvilke grupper som ble nådd inne i landet. Men både private og NGO'er begynte å bruke nettet som en alternativ informasjonskanal, særlig etter at myndighetene intensiverte pressesensuren.

Og de viktigste målgruppene viste seg å ikke være egne landsmenn. Nyhetene fra apa kabar spredde seg raskt til vesten, gjennom utflyttede studenter og andre indonesere som deltok i gruppen. Dette bidro til å rette internasjonalt søkelys mot forholdene i Indonesia, slik mange i dag følger #iranelection på Twitter. Internasjonal oppmerksomhet og tilstedeværelse er da også en av de viktigste våpnene i en befolknings kamp for menneskerettigheter.

En annen klar twitter-parallell var en kort melding som først ble postet av en NGO, Legal Aid Institute, som var blant de første til aktivt å ta i bruk nettet til å spre informasjon om menneskerettigheter i Indonesia. I 1995 la de ut en UA (Urgent Action), som var en beskjed på tre setninger – en respons på mordet av en kvinnelig aktivist. I løpet av seks timer hadde den ført til hundrevis av protester (den gang på fax, vel og merke) til myndighetene. De kom fra hele verden, og det indonesiske regimet skjønte neppe hvordan dette kunne skje på så kort tid.

Nettsamfunnet unnslapp sensuren fordi myndighetene ikke hadde kjennskap til teknologien, og ikke forutså hvordan den kunne brukes. Det er grunn til å tro at det samme har skjedd i Iran, der SMS og vanlig nettilgang har effektivt vært begrenset, men Twitter (for eksempel brukt gjennom mobilapplikasjoner) ikke har vært like lett å stoppe.

(For mer om «Apa kabar» se Hill/Sen 2000 – Media, Culture and Politics in Indonesia, eller les denne spennende artikkelen:

Indonesia: Net as a weapon

Mon om dette er vrengjehutremose?

Jeg gleder meg til å få fatt i boka “Dum – og andre steder i Norge”, ikke minst for å se fotografiene til min tidligere sporadiske kollega Knut Egil Wang – en av norges beste og mest særpregede reportasjefotografer.

Jeg vil antakelig også glede meg over de fyndige stedsnavnene som vi fremdeles har så mange av i Norge. Navn på steder er fremdeles langt på vei uberørt av konformitetssyken som har hersket i næringslivet.

Og, til min store glede, slik er det også i dyre- og planteriket. På www.artsdatabanken.no ligger det nå ute til høring en rekke artsnavn med futt i.

Hørt om pæresjøpung? Vrengjehutremose? Skrukkesekkdyr? Eller rett og slett kaffebønne? Ikke jeg heller, men de finnes der ute et sted.

Det er fremdeles futt i norsken, til glede for oss språknerder.

(Takk til bladet Statsspråk, som satte meg på sporet av vårt artsmangfold.)

Pressesjefen i Vegdirektoratet, Kjell Bjørn Vinje, har via Twitter oppfordret til boikott av Sunnmørsposten. Fordi han er misfornøyd med avisens dekning av lokale fotballag i 5. divisjon. Nyhetsredaktør i Sunnmørsposten, Tormod Utne, er også på Twitter og har fanget opp aksjonen og svarer på twitterklyngen som pressesjefen har opprettet på #boikottSMP.

I en artikkel i Journalisten i dag sier Utne at han syns det er helt greit å bli kritisert, men har en refleksjon nederst i artikkelen:

”Vi vil ha feedback, men jeg blir bare bekymret når informasjonssjefer i store nasjonale selskap boikotter oss. Når våre journalister skal skrive om samferdsel så forventer vi å møte objektivitet, er da dette ryddig? Kritikken mot vår dekning skal jeg absolutt diskutere, men jeg stusser litt over at han i den rollen drar i gang en boikott av en ganske stor avis.”

Vinje selv argumenterer med at dette er et privat engasjement, og ikke koblet til hans virke som pressesjef. Men hvor går den grensen?

De første tankene som slo meg da jeg leste Journalisten i dag var:

- Hadde Sunnmørsposten reagert med bekymring hvis Kjell Bjørn Vinje bare hadde skrevet et godt, gammeldags leserinnlegg om saken? I stedet for å ta i bruk Twitter? Trolig ikke.

- Er Vinje virkelig på Twitter kun som privatperson og ikke som pressesjef? Hvordan definerer vi som jobber med kommunikasjon den grensen?

Jeg antar at det trolig det er ordet og handlingen ”boikott” som gjør Tormod Utne bekymret. ”Boikott betyr at man unnlater å ha politiske, sosiale eller økonomiske forbindelser med et land, person eller foretak som man vil tvinge til å innfri bestemte krav,” skriver Wikipedia. Sterk kost for en kommunikatør som lever av å ha god dialog med media over hele landet.

Avisboikotter er ellers ikke helt uvanlig, men har ofte vært politisk motivert, knyttet til litt større konflikter. Som da Våler Arbeiderparti boikottet lokalavisen Glåmdalen i fjor. Eller da Det konservative folkepartiet i Spania oppfordret til boikott av storavisen El Pais i 2007.

Det er spennende med en leseraksjon for bedre dekning av breddeidretten, men kanskje skulle det vært nettopp det: En leseraksjon. Og ikke en boikott i første omgang. Det hender som kjent at dialog fungerer bedre enn steile fronter. Glåmdalen fikk forresten flere lesere etter boikotten fra Aps lokallag.

En helt annen sak er om det ikke er nok fotball i Sunnmørsposten som det er. Hva med en leseraksjon for bredere næringslivsdekning?

Et forsvarsskriv.

Jeg er ikke på Facebook. Det gir et forklaringsproblem. Jeg klarer meg forbausende bra i det daglige, men problemet materialiserer seg i møte med kunder og kjenninger som jeg ofte samtaler om – nettopp – Facebook med. Forklaringen gir jeg ofte og gjerne, og her får du den skriftlig. Heng med:

Den er ikke ideologisk, teknologiskeptisk eller basert på en frykt for at min private sfære skal blø inn i det offentlige og misbrukes på ett eller annet vagt definert vis. Årsaken er todelt:

1. Jeg er i en situasjon der jeg må disponere min tid med omhu.

2. Det gir en unik inngang til å illustrere et godt poeng.

Hva angår forklaring 1), kan man argumentere med at jeg lettere ville bygge nettverk, kommunisere raskere, ha større oversikt over hva mine venner og kontakter driver med, og således spare tid, om jeg investerte noen minutter på Facebook hver dag. Den argumentasjonen kjøper jeg delvis. Jeg ville etter all sannsynlighet også være mer kvalifisert til å rådgi dem som måtte spørre om hvordan de kan bruke Facebook til å spre sitt budskap. (Som jeg i utgangspunktet mener er galt spørsmål, fortsett å lese.)

Men Facebook og andre sosiale medier forplikter i større grad enn et par minutter kan dekke. I hvert fall om man lever av å kommunisere. En profil på Facebook skaper nemlig forventninger om dialog. Hvis jeg anser min tid som litt for begrenset til å følge opp i anstendig tempo, lar jeg heller være.

Det bringer meg til forklaring 2), som etterhvert har overtatt som den viktigste. Ved å innrømme at jeg selv ikke er på Facebook, som jeg i ren anstendighet burde være, får jeg illustrert følgende:

Det er ikke alle fora som passer for alle.

Og da hender det at det går et lys opp for enkelte som har møtt eller lest ivrige evangelister og kastet seg ut i blogging, twitring, friendfeeding, og facebooking, gjerne samtidig, og kanskje føler en emmen utbrenthet komme snikende.

Min favorittlignelse i så måte er den med hunden:

En blogg er som en hund. En profil på Facebook er som (sett inn valgfritt kjæledyr her). Det synes innlysende å skaffe en, men du skal lytte til morra di som løfter pekefingeren og sier: Husk nå at noen skal ta vare på den om et halvt år også.

Det Facebook krever mest av, er tid og vilje til å konversere. Har du ikke det, bør ikke dette være ditt førstevalg. Forventer du at du kan spre budskapet ditt som i tradisjonelle medier (se galt spørsmål lenger oppe i teksten) er du også på avveie.

For den private utveksling av meninger og vedlikehold av nettverk, er Facebook et glimrende verktøy. For næringslivet og andre er det ingen umiddelbar grunn til å la være, men uten en plan for hvem som skal ta seg av (valgfritt kjæledyr) og hvorfor man egentlig anskaffet det (var det til turbruk? er vi en bedrift som egentlig møter mange kunder på tur?) kan det fort slå ut i motsatt retning. Kundene dine vil også lure på hvorfor ingen tar vare på det, og i verste fall bruke det faktum mot deg.

Moral: Ta standpunkt til hvorvidt du er villig til å konversere, og hvorfor. Jeg har som en modig og edel gest satt mitt gode navn og rykte på spill for at du skal skjønne det.

P.S.: Den som imidlertid er på Facebook, er min kamuflerte avatar som jeg en gang i tiden misbrukte for å se hva i all verden dette var, og om det var noe for meg. Dette er å betrakte som en forsinket beklagelse til mine få venner i fjerne land som virkelig trodde at jeg var en hyggelig nordmann som hadde interesse av å bli kjent med dem. Jeg har i anstendighetens navn deaktivert Dex Redtrek, og er nå aldeles venneløs.

P.P.S: Jeg forbeholder meg retten til å plutselig være på Facebook hvis omstendighetene tilsier at det er et godt valg.