Byråbloggen

(Posting in english, as this concerns an overseas company)

I loved my retro-looking, pocket size, street photo capturing Ricoh GX100, which i got at Adorama when visiting NYC last easter. Fortunately (or not?) the clerk talked me into spending an extra $50 on an extended warranty from Mackcam, a company dealing with such, because the US warranty wouldn’t do me any good here in Norway.

After a few months in use, some part of the lens suddenly locked up, rendering every shot blurry and useless.

“Crap”, i thought.  And then “whew”. “At least I’m covered”.

It seemed to be a breeze: Whisked my camera away to the norwegian repair centre, filed a claim with Adorama, who replied swiftly. I sent them a repair estimate, awaiting a go ahead.

Then: Silece. Two months and five emails later, I had almost given up. Then I remembered some stories about people posting on Twitter, leading to some clever marketing people rightfully worrying about their brand.

So i posted this message from our companys twitter profile, directly to their twitter profile but visible to everyone:

@mackcamera is it official mackcam policy to not respond to international customers anymore? Fourth email, no reply...

An hour later, @mackcamera posted back:

@iogm Please DM your info so I can look into it or email it to scott @ mackcam.com

From there, it took them less than ten hours to get it all sorted out. On the one hand, they claim to never have received any of my emails, which I find quite unlikely. On the other hand, they worry enough about the consumer powers of twitter (and probably facebook, blogs, etc.) to give this top priority. Kudos for that.

It is a wise decision. Norway has seen several successful campaigns over Twitter and Facebook over the last few months, perhaps the most influential being a rally to get IE6 users to upgrade their outdated browsers. Many of the top ranking norwegian websites were talked into posting a “warning” on their site, encouraging all IE6 users to upgrade. It soon spread to neighbouring countries, and is still at good speed.

I need not point out the speed at which bad buzz spreads, but to some degree, you can do something to control it. Mack Camera obviously do. They probably have a twitter feed catching all mentions of their company, a Twingly (or Buzzgain, or whichever) search set up to catch all blogging, and utilize whatever defenses (and at the same time, marketing channels) they can muster.

Sorry to say, this doesn’t seem to be the rule in Norway yet. I can’t show you any figures, but it seems like very few companies take buzz seriously, and surprisingly, local government and other officials seem to be taking the lead in in twitter presence.

What about you?

Er det du som har tatt initiativet og vil kommunisere noe, bør du begrense deg til hovedtrekkene, eventuelt en enkelt del av ditt budskap.

La oss si du skal snakke om det spennende jubileet dere skal arrangere: Du kan ikke fortelle hele historien til bedriften, dens ansatte og alle anekdotene om firmafester og hvordan dere samarbeider på tvers av landegrenser og hvem som en gang satt i styret for siden å bli minister.

Du vil ikke nå ut med det hele og fulle innholdet verken på eteren eller på trykk, og risikerer å miste leserens/lytterens interesse. Men med et enkelt, klart buskap (to, tre punkter, vend tilbake til dem så ofte du kan og ikke vær redd for å gjenta deg selv) kan du stimulere interessen nok til at publikum for eksempel går til nettsiden din, der du har full kontroll over alt som blir sagt.

Regelen gjelder også i motsatt fall, hvis det er journalisten som har bedt om et intervju: Vær bevisst på hvilke opplysninger du vil og kan gå ut med, og skriv dem gjerne ned på et ark. Øv med en kollega først. Du kan risikere å plumpe ut med børssensitiv informasjon, eller opplysninger som ansatte, pårørende eller aksjeeiere strengt tatt burde fått før allmenheten.

Vi vender oss nok en gang til rockestjernene for å se hvordan det IKKE skal gjøres: James Brown tenkte definitivt ikke godt nok over hvordan han ville replisere på anklagene, før han stilte til intervju.

Vi sparker i gang en liten runde tips til deg som skal treffe en journalist for intervju, enten det er i tv, radio eller avis (eller kanskje til og med blogg).

Intervjutips#1: Vær åpen og imøtekommende

Journalisten kan ha mange agendaer. Det som i 90 prosent av tilfellene er sant, er følgende: Han/hun er der ikke for å gjøre livet surt for deg. Kanskje er saken ubehagelig, og intervjuet kan potensielt gjøre det enda verre, men prøv å se på journalisten som et ganske vanlig menneske som utfører en jobb – i hvert fall til vedkommende eventuelt måtte bevise noe annet.

I verste fall kan din åpne motvilje til journalisten skape akkurat den personlige agendaen du fryktet i utgangspunktet.

Ikke gjør som det islandske bandet Sigur Ros, da de ble invitert til en hyggelig samtale med radioverten hos NPR. (Så får vi heller se bort fra at journalisten er ganske hjelpeløs.)

Mandag formiddag fikk vi en ny follower på Twitter, med det velklingende navnet “not4you43euwqeu”.

Allerede her begynner det å lukte svidd, og verre blir det når vi for moro skyld ser på vedkommendes profil. Hun har én oppdatering. Hun følger femhundreognoe profiler. Ivrig dame!

Det blir en morsom øvelse å klikke “oppdater” for å se following-tallet stige med rundt 100 i minuttet. Vips, så dukker det opp et forsøksvis tiltalende profilbilde også, sannsynligvis rappet fra en eller annen stakkars middelaldrende californiers feriebilder på Flickr.

Vedkommende oppgir at hun “love sitting at home making money”, det gjør vi vel alle, og vi må bare innse at Twitter sannsynligvis er et brilliant verktøy for alle nettverksselgere, pyramidespillere, naturpreparatlangere og desslike.

Men her er en melding right back at you, not4you43euwqeu: Jeg liker deg ikke noe særlig. Hvis jeg noen gang møter deg (og klarer å uttale navnet ditt) skal du jaggu få høre noen sannhetsord.

Vi er i gang med seminar om krisekommunikasjon på Scandic hotell i Ålesund – gjesteforelesere er kommunikasjonsdirektør Bjørn Richard Johansen i BNbank,  og Jan Rune Hurlen fra BNbank Ålesund. Begge satt midt i krisen da Glitnir veltet – Bjørn Richard fungerte siden som rådgiver for Islands regjering.

70 påmeldte, og jammen har ikke de aller fleste møtt opp.

Frode Færøy, daglig leder I&M Kommunikasjon

Frode ønsker velkommen og skryter uhemmet av oss i I&M Kommunikasjon.

Bjørn Richard Johansen, komm. dir. i BNbank

Hvordan pitcher man en jobb som rådgiver for en regjering i et annet land? Bjørn Richard Johansen hadde møtt Geir Haarde flere ganger som kommunikasjonsdirektør i Glitnir, og klarte via sine kontakter på Island å skaffe telefonnummeret til Haarde. Da krisen nærmet seg, ringte Johansen til Haarde og la fram sine tanker om hvordan dette ville utvikle seg.

- Det var en fin og konstruktiv samtale i fem-seks minutter. Da våknet han, og ble mest opptatt av hvor i all verden jeg hadde fått nummeret hans. “Det er jobben min å få nummeret til dem jeg trenger å ha nummeret til”, svarte jeg.

Kort fortalt ble Johansen kontaktet av Haarde noen uker senere, med forespørsel om å komme til Island og fungere som rådgiver.

Bjørn Richard Johansen blant annet jobbet som journalist i NRK, og ni år som rådgiver i Burson Marsteller. Mest profilert har han vært som global kommunikasjonsdirektør for Glitnir.

Les om resten av seminaret i vår liveblogg på denne siden!

Foto: morguefile.com

Hele debatten skal vi ikke ta her, men vi kan i hvert fall forsøke å slå fast følgende: Papiravisen vil overleve det aller meste i mange år enda, men neppe i den form den har i dag. Om ikke annet, så i hvert fall ut fra nostalgiske prinsipper.

Ser vi på ferske opplagstall, bekreftes en mangeårig trend: Nisjeavisene, representert ved blant andre Morgenbladet, går frem mens de tradisjonelle nyhetsavisene er i fritt fall. Småavisene er stabile.

Hvorfor? 

De har et unikt innhold. Småavisene har nyhetene som er så små at du ikke finner dem noe annet sted, derfor er de helt avgjørende for eksistensberettigelsen til lokalavisen din. Lokalaviser som forsøker å vokse seg ut av sitt format, vil slite. Trenden vil antakelig bare tilspisse seg, og jeg er ikke forundret om vi får flere bydelsaviser i de store byene. Morgenbladet har de seige, analytiske stykkene kombinert med en intellektuell pophumor som har slått an.

Løssalgsavisene, mange av dem med klare scizofrene trekk (ja, vi har et samfunnsansvar som gir oss rett til både det ene og det andre, men vi vil helst bruke det til å spre kjendisstoff) har de samme nyhetene som du finner overalt, og som er både bedre, kjappere og mer levende på nett. 

Derfor går dagens formiddagskaffeskål til Rundskue i Sunnmørsposten, og alle de andre sære, små, nære og nyttige nyhetene og reportasjene som skal legge grunnlaget for noen år med papir enda.

Og hvorfor skal ikke nettet ta over dem også, sier du? Joda, de finnes allerede, i overflod. Men du har ingen til å gjøre det skjønnsomme utvalget som du kan glede og irritere deg over – hos papiravisen er det til slutt begrensningene, både i form, mengde og innhold, som vil skape grunnlaget for videre eksistens.

Det kommer en jevn strøm av påmeldinger til I&Ms frokosseminar om krisekommunikasjon i neste uke. Så mange har det blitt at vi nå har bestemt oss for å bytte lokaler - for å få plass til alle!

Så: Frokosteminaret 19. februar kl 08:30 blir arrangert på Scandic hotell (i stedet for på Bryggen som tidligere annonsert). Bare noe få skritt unna egentlig. I Molovegen 6.

Vi gleder oss! Og vi skal selvfølgelig sende ut en e-post til alle påmeldte om bytte av sted.

Hvis du vil melde deg på - så gjør det til kristin@iogm.no så fort du kan! For snart må vi vel sette en strek.

Og egentlig bare det; jeg synes Nikons 50mm 1.8 er slik blåhvite varer egentlig skulle ha vært – råbillig, kanonbra og streit, et fotoverdenens ujålete statement. Selv til snapshot ut av kontorvinduet er den best, og da tåler vi treig og bråkete autofokus, uansett mye bedre enn min 80-200 mm skyvezoom, og du sier “er det noen som fremdeles bruker DEN tønna?” og jeg sier ja: Men det er ikke å foretrekke.

"Presumably, it affects people in ways that are different than most tools do because it can become the main way its users relate to the rest of the world." (Hubert Dreyfus)

Sitatet er fra 2001, men er ikke mindre relevant i dag. Hvordan påvirker den oss, all den tiden vi bruker på nett (og særlig sosiale medier?)

Vi kan tenke oss tre tilnærmingsmåter til internettbruk og endringer i vår personlighet eller identitet:

1. På den ene side kan det tenkes at personer med spesielle personlige egenskaper blir tiltrukket av nettet - og de sosiale medier. Eventuelle likhetstrekk vi finner i nettbrukernes identitet kan altså skyldes egenskaper som var på plass allerede før de begynte å bruke datamaskinen.

2. På den andre side kan vi tenke oss at mediet endrer vår identitet, og påfører oss personlighetstrekk som vi ellers ikke ville ha utviklet.

3. Den tredje tilnærmingen er en kombinasjon av de to - at det ikke finnes noe motsetningsforhold mellom vår identitet i digitale og organiske samfunn, men at de glir over i hverandre. Hvordan vår digitale identitet arter seg vil altså være delvis bestemt av egenskaper ved vår identitet i det organiske samfunn, og omvendt. I tillegg må vi være bevisst skillet mellom å selv skape en identitet, og det å bli påtvunget en personlighetsendring.

I starten var det mange mediedeterminister som mente at vi ville bli asosiale og ensomme i den “virkelige” verden – den samme Dreyfus sa blant annet at lettheten ved å forlate og ikke forholde seg til digitale diskurser, og internetts flyktige karakter, forringer det ekte engasjementet. Ved å bruke internett som verktøy for meningsdannelse, vil man miste mye av engasjemetet i virkelige saker, og drive over i:

"...the unreal, lonely and meaningless world of those who want to flee all the ills that flesh is heir to."

Hva tror du?

Til en viss grad har du sikkert det. Enten du googler deg selv i skjul, eller sitter på toppen av markedsavdelingen og forsøker å følge (og styre?) omtalen av din egen merkevare på nettet.

Buzz er hei-ordet som dukker opp på stadig flere salgsplakater i kommunikasjonsbransjen. Sist ut er Buzzgain, som lover alle, fra private til næringsliv og byråer, å kunne overvåke sin buzz på nettet. Fra mikroblogger til tradisjonelle nyhetssøk.

Vi betatester den nettbaserte tjenesten, og er moderat spente på hvilke resultater som kommer ut av det. Uansett virker det som et litt for lettvint analyseverktøy – det finnes i dag byråer som selger buzzanalyser for betraktelig mye mer enn 99$ pr. mnd. , antakelig med god grunn.

Men vent - var det ikke det de sa om Google Analytics, også? Til SMB-markedets bruk er det i de fleste tilfeller et fullgodt verktøy, og ganske gratis. Hvis man bare lærer seg å utnytte det, da…